“Jeg trenger din hjelp.”
“Min hjelp?”
“Min kone dro.”
Yongmin sa ingenting.
“Økonomien min er et rot. Rettskostnadene…”
Han gned seg i pannen.
“Jeg drukner.”
Yongmins uttrykk forble nøytralt.
Jang tok et skritt nærmere.
“Jeg vet jeg gjorde feil.”
“Feil?”
“Du vet hva jeg mener.”
“Jeg vil heller høre hva du mener.”
Jangs ansikt strammet seg.
Et øyeblikk dukket den gamle irritasjonen opp.
Så presset frykten det ned igjen.
“Jeg behandlet deg dårlig.”
“Ja.”
“Jeg skulle ikke ha gjort det.”
“Nei.”
“Jeg var under press.”
Yongmin smilte nesten.
“Var du det?”
Jang så flau ut.
“Jeg ber deg om å hjelpe til med å løse dette.”
“Jeg kan ikke.”
“Du kan snakke med kona di.”
“Nei.”
“Du har ikke engang spurt henne.”
“Det trenger jeg ikke.”
Jang stirret på ham.
fortsatte Yongmin.
“Dette handler ikke om hvorvidt min kone tilgir deg.”
“Hva handler det om da?”
“Ansvarlighet.”
Jangs kjeve strammet seg.
“Du skal virkelig ødelegge noen over krangler på arbeidsplassen?”
Yongmins ansikt endret seg.
Ikke sint.
Dessverre.
“Du tror fortsatt det var det som skjedde.”
“Jeg innrømmet at jeg var hard mot deg.”
“Du beordret meg til å ta vare på sønnen din.”
Jang så bort.
“Du fikk meg til å vaske bilen din.”
Stillhet.
“Du prøvde å belaste meg for skade jeg ikke forårsaket.”
Stillhet.
“Du slo tilbake etter at noen prøvde å rapportere deg.”
Jang sa ingenting.
“Du fornærmet min kone og la hendene dine på henne foran et helt rom.”
Yongmin trakk seg tilbake.
“Hvis du fortsatt beskriver alt det der som ‘å være hard mot meg’, er det ingenting å diskutere.”
Jangs øyne ble harde.
Så kom den gamle refleksen.
“Du er modig nå på grunn av din kone.”
Yongmin så på ham.
I flere sekunder sa han ingenting.
Så smilte han svakt.
“Hvis du tror at det å ha en kone som respekterer meg lærte meg at jeg fortjener grunnleggende respekt, har du kanskje rett.”
Jang stirret.
Yongmin åpnet døren bak seg.
“Men dommeren kan avgjøre resten.”
Så la han til, veldig høflig, “Vær så snill, ikke kom hit igjen.”
Da Yongmin fortalte meg hva som hadde skjedd, stirret jeg på ham.
“Hva?”
Han så nervøs ut.
“Var det for mye?”
Jeg lo så hardt at jeg måtte sette meg ned.
“Hva?”
“Du.”
“Hva med meg?”
“Jeg visste ikke at du kunne snakke sånn.”
Han så fornøyd ut med seg selv.
“Jeg kan være tøff.”
“Tilsynelatende.”
Han satte seg ved siden av meg.
“Jeg vil også være noen du kan stole på.”
Jeg tok hånden hans.
“Det har du alltid vært.”
Uttrykket hans myknet.
“Du trengte ikke å bli hard.”
“Jeg vet det.”
“Du trengte bare å slutte å forveksle vennlighet med tillatelse.”
Han nikket.
Den lærdommen endret mer enn forholdet hans til Jang.
På jobb var Daniel forsiktig med hva som skjedde videre.
Han samlet seniorpersonell og gjorde regelen klar.
Ingen skulle forfremme Yongmin fordi han hadde giftet seg med grunnleggerens datter.
Ingen skulle straffe ham for det heller.
“Hvis nestleder Cha får forfremmelse,” sa Daniel, “vil han få den.”
Han så seg rundt i rommet.
“Hvis han ikke fortjener det, vil han ikke gjøre det.”
Så la han til noe Yongmin senere gjentok for meg.
“Hans ekteskap er ikke en kvalifikasjon.”
Jeg satte mer pris på det enn Daniel sannsynligvis visste.
Det siste jeg ønsket var å erstatte én type urettferdighet med en annen.
Yongmin hadde brukt altfor lang tid på å bli behandlet som mindre viktig fordi noen trodde han var maktesløs.
Jeg ville ikke at han plutselig skulle behandles som mer kapabel fordi folk oppdaget hvem hans kone var.
Så han fortsatte å jobbe.
De første ukene var pinlige.
Folk som pleide å spøke uformelt rundt ham, ble formelle.
Noen reiste seg nesten da han gikk inn i et møte.
Yongmin hatet det.
“Vær så snill, stopp.”
En kollega lo nervøst.
“Jeg er bare respektfull.”
“Du var respektfull før.”
“Din kone eier—”
“Min kone er ikke med på dette møtet.”
Det hjalp.
Sakte slappet avdelingen av.
De fleste der hadde alltid likt Yongmin.
Uten at Jang skapte frykt, gikk de tilbake til å behandle ham slik de hadde gjort før.
Noen ertet ham.
En kollega spurte om han i hemmelighet hadde kommet på jobb i en limousin og parkert den tre kvartaler unna.
Yongmin svarte: «Hvis jeg hadde en limousine, tror du jeg ville spist nudler fra nærbutikken sammen med deg?»
Det avsluttet det meste av spenningen.
Det var av og til dyre middager betalt av folk som plutselig følte seg forpliktet til å imponere ham.
Yongmin syntes også det var pinlig.
Etter hvert begynte han å velge enkle restauranter selv.
Livet ble vanlig igjen.
Jeg elsket det.
Forholdet mitt til familien hans ble mindre vanlig.
Nyheter sprer seg raskt når folk vil ha noe.
