“Du gjorde det nettopp foran meg.”

Jangs munn åpnet seg igjen.

Ingenting nyttig kom ut.

Daniel så mot en av de erfarne ansatte.

“Sørg for at alle som var vitne til i kveld blir kontaktet av revisjon separat. Ingen gruppeuttalelser. Ingen press. Ingen veiledning.”

“Ja, sir.”

“Og HR vil bevare alle tidligere klager som gjelder Mr. Jang.”

En mann nær veggen flyttet seg ukomfortabelt.

Daniel la merke til det.

“Det samme gjelder enhver registrering som viser hvordan disse klagene ble håndtert.”

Det skapte en ny stillhet.

En annen.

Et sted inne i selskapet visste jeg at minst én person var i ferd med å få en veldig dårlig uke.

Jang vendte seg endelig mot Yongmin.

Hele holdningen hans endret seg.

Skuldrene hans sank.

“Cha.”

Mannen min så på ham.

Jang prøvde å smile.

Det var vondt å se på.

“Yongmin.”

I flere måneder hadde han knapt brukt ektemannens riktige navn.

Nå uttalte han hver stavelse.

“Vi har jobbet sammen lenge.”

Yongmin sa ingenting.

“Du vet jeg er litt røff i kantene.”

Fortsatt ingenting.

“Jeg presser folk fordi jeg forventer mye.”

Yongmins kjeve strammet seg.

Jang tok et lite skritt mot ham.

Daniel sa umiddelbart: «Bli der du er.»

Jang stoppet.

“Jeg sier bare at det kan ha vært misforståelser mellom oss.”

svarte Yongmin endelig.

“Var det en misforståelse å få meg til å vaske din private bil?”

Jang blunket.

“Var det en misforståelse å be meg tilbringe natten med å ta vare på din voksne sønn på sykehuset?”

Noen bak oss mumlet vantro.

Jang stirret på ham.

Yongmins stemme forble lav.

Det var mannen min.

Selv sint trengte han ikke å rope.

“Var det en misforståelse å kreve to millioner won på grunn av en ripe som allerede satt på bilen din?”

Jang så ned i gulvet.

“Jeg droppet det spørsmålet.”

“Fordi jeg hadde fotografier.”

Ingen sa noe.

fortsatte Yongmin.

“Du ba ikke om unnskyldning. Du fant nettopp noe annet å straffe meg for.”

Stemmen hans endret seg litt på den siste setningen.

Ikke høyere.

Stødigere.

Jeg hadde ventet lenge på å høre den stabiliteten.

Jang så på ham som om han ikke kunne forstå hvor det kom fra.

Så så han på meg.

Selvfølgelig.

I hans sinn måtte mot komme fra makt.

Han kunne ikke forestille seg at mannen min rett og slett hadde nådd sin grense.

“Du satte meg opp,” sa Jang.

Jeg ristet på hodet.

“Nei.”

“Du visste hvem du var. Du visste hvem Kim var. Du kom hit og ventet på at jeg skulle gjøre en feil.”

“Nei, herr Jang.”

Jeg tok et skritt nærmere.

“Du tok disse valgene lenge før jeg gikk inn i denne restauranten.”

Han stirret på meg.

“Du beordret ansatte til å ta personlige ærender. Du ydmyket mannen min. Du slo tilbake da noen prøvde å anmelde deg. Du brukte posisjonen din fordi du trodde folkene under deg ikke kunne stoppe deg.”

Stemmen min holdt seg jevn.

“I kveld gjorde du det rett og slett foran feil vitner.”

Blikket hans falt.

For første gang siden jeg møtte ham, så Dae-seok Jang liten ut.

Ikke fysisk.

På alle måter som betydde noe.

Så ble frykten hans til desperasjon.

“Jae.”

Huden kriblet da jeg hørte fornavnet mitt fra ham.

“Vi kan snakke om dette privat.”

“Nei.”

“Jeg sa ting jeg ikke burde ha sagt.”

“Ja.”

“Jeg har drukket for mye.”

“Det har du nevnt.”

“Det visste jeg ikke.”

Der var det.

Jeg stirret på ham.

“Du visste ikke hva?”

Han slet med å finne svaret.

“At du var…”

Han stoppet seg selv.

Jeg ventet.

“At du var formann Songs datter.”

En bitter latter slapp ut av noen bak meg.

Jeg smilte ikke.

“Så hvis jeg ikke hadde vært min fars datter, ville alt du gjorde vært akseptabelt?”

“Nei. Det var ikke det jeg mente.”

“Det er akkurat det du mente.”

Han begynte å riste på hodet.

“Jeg ville aldri ha—”

“Jeg vet det.”

Jeg avbrøt ham.

“Det er problemet.”

Han ble stille.

“Hvis du hadde visst hvem faren min var, ville du ha oppført deg.”

Blikket hans falt.

“Men du trodde jeg var en vanlig ansatts kone.”

Jeg gestikulerte mot Yongmin.

“Og du trodde mannen min var en vanlig nestleder.”

Jeg så meg rundt i rommet.

“Så du viste oss nøyaktig hvem du er.”

Jangs lepper beveget seg.

Ingen lyd kom.

Daniel snakket bak meg.

“Det er nok.”

Jang snudde seg.

“Sir, vær så snill.”

“Gå hjem.”

“Vær så snill, la meg forklare i morgen.”

“Du vil få mulighet til å svare under revisjonen.”

“Ikke slik.”

For første gang hadde Jangs stemme ekte panikk i seg.

“Du kan ikke fjerne meg basert på én middag.”

Daniels uttrykk endret seg ikke.

“Denne middagen er ikke grunnlaget for etterforskningen.”

Jang sluttet å puste et øyeblikk.

Daniel fortsatte.

“Det er bare bevis.”

Den setningen avsluttet ham.