Knærne hans så ut til å miste styrke.

Han grep tak i ryggen på en stol.

Folk nærmest ham trakk seg unna.

Den samme mannen som hadde tilbrakt natten med å invadere alle andres rom, fant seg plutselig stående alene inne i en tom sirkel.

Det var ingen applaus.

Ingen jubel.

Det ville gjort scenen lettere.

I stedet var det bare den uutholdelige stillheten fra folk som hadde sluttet å være redde for ham.

Til slutt fulgte to senioransatte ham mot inngangen.

Han gjorde ikke motstand.

Da han passerte Yongmin, prøvde han en siste gang.

“Cha.”

Mannen min så på ham.

“Jeg satte virkelig pris på deg.”

Yongmins uttrykk rørte seg knapt.

“Nei, du satte pris på at jeg ikke slo tilbake.”

Jangs ansikt strammet seg.

Yongmin la til, “Det er ikke det samme.”

Døren lukket seg bak ham.

Først da pustet jeg ordentlig.

Daniel snudde seg mot meg.

“Går det bra med deg?”

“Ja.”

Han så på Yongmin.

“Og du?”

Mannen min nikket, selv om han fortsatt så forbløffet ut.

Daniel sukket.

“Beklager at dette fikk fortsette.”

Yongmin svarte umiddelbart: «Du visste det ikke.»

“Det burde jeg ha gjort.”

Daniel kastet et blikk rundt i rommet.

“Et selskap skal ikke trenge at grunnleggerens datter går inn til en middag før ansatte blir tatt på alvor.”

Det betydde mer for meg enn Jangs avskjedigelse.

Min far hadde brukt tiår på å bygge opp det selskapet.

Han hadde aldri vært en perfekt mann.

Ingen grunnlegger er det.

Men han mente at folk burde kunne jobbe uten å bli ydmyket for underholdningens skyld.

Da han var syk, selv mot slutten, spurte han fortsatt om ansatte.

Ikke inntekter.

Folk.

Det var en av grunnene til at jeg ringte Daniel.

Ikke fordi jeg ville at mannen min skulle bli forfremmet.

Ikke fordi jeg ønsket hevn forkledd som selskapspolitikk.

For det som hadde skjedd med Yongmin betydde at noe inne i farens selskap hadde sluttet å fungere.

Daniel så mot bordene.

“Middagen er over. Alle går hjem. Revisjonen vil kontakte deg individuelt.”

Ingen protesterte.

Folk samlet sammen jakker og bager stille.

Flere ansatte stoppet ved siden av Yongmin.

En klemte skulderen hans.

En annen sa: «Du burde ha fortalt oss hvor ille det ble.»

Yongmin ga et trøtt smil.

“Jeg trodde jeg kunne håndtere det.”

Mannen ristet på hodet.

“Å håndtere noe betyr ikke at du må håndtere det alene.”

Jeg så at den setningen traff mannen min hardere enn noe Jang hadde sagt hele kvelden.

I årevis hadde Yongmin forvekslet utholdenhet med ansvar.

Kanskje jeg hadde gjort det samme i andre deler av livet mitt.

Vi gikk ut sammen.

Natteluften føltes kald mot ansiktet mitt.

I flere minutter på parkeringsplassen sa ingen av oss noe.

Så ga Yongmin meg bilnøklene.

“Du burde kjøre.”

Jeg så på ham.

“Hvorfor?”

“Fordi jeg tror hjernen min sluttet å fungere et sted rundt ‘største aksjonær.'”

Til tross for alt lo jeg.

Det var kveldens første ordentlige latter.

Vi satte oss i bilen.

Jeg startet motoren.

Han satte ikke på musikk.

Han satt bare ved siden av meg og så gjennom frontruten mens restaurantlysene forsvant bak oss.

Etter flere kvartaler snakket han.

“Hvorfor sa du det ikke til meg?”

Det var ingen sinne i stemmen hans.

Det gjorde nesten spørsmålet vanskeligere.

“Jeg hadde tenkt å gjøre det.”

“Når?”

“Jeg vet ikke.”

Han så bort.

“Det er ikke et godt svar.”

“Jeg vet det.”

Trafikken beveget seg sakte under gatelyktene.

Jeg strammet fingrene rundt rattet.

“Faren min ba meg om å ikke fortelle folk før jeg visste hvem de var uten pengene.”

Yongmin forble stille.

“Han bekymret seg for meg mer enn noe annet mot slutten.”

Jeg svelget.

“Jeg mistet moren min da jeg var liten. Da pappa ble syk, visste han at etter at han var borte, ville jeg teknisk sett ha slektninger, men jeg ville ikke hatt foreldre.”

Yongmins uttrykk myknet.

Jeg fortsatte å kjøre.

“Han pleide å si det samme til meg om og om igjen. Ikke vis frem det du eier. Ikke fortell folk hva de kan få fra deg. La dem vise deg hvem de er først.”

Yongmin så ned på hendene sine.

“Sa han virkelig det?”

“Minst fem hundre ganger.”

Det fikk ham til å smile.

Jeg smilte også.

“Han sa at folk som vil ha noe fra deg sjelden kommer og ser farlige ut. De kommer smilende.”

Jeg husket farens tynne ansikt mot en hvit sykehuspute.

Selv når kroppen sviktet ham, holdt sinnet seg skjerpet.

“Jae,” hadde han sagt til meg en gang, “de farlige ser vanligvis ut som engler til du sier nei.”

På den tiden prøvde jeg å spøke.

“Tror du jeg ikke tåler noen grådige slektninger?”

“Jeg tror du kan håndtere alt.”

“Da slutter du å bekymre deg.”

“Jeg er faren din. Å bekymre seg er jobben.”

Jeg hadde ledd.