Hun hevdet at hun hadde magesmerter og trengte vann.

Så mistet hun glasset “ved et uhell”.

Vann sprutet over klærne hennes.

Glasset knuste.

“Å nei.”

Jeg så på henne.

Hun så på meg.

“Mitt antrekk er lov.”

“Det er vann.”

“Jeg kan ikke gå sånn.”

Hun ba om å låne klær.

Jeg lot henne komme inn på soverommet mens jeg vasket det knuste glasset.

Mindre enn to minutter senere løp hun forbi meg.

“Jeg er sen. Ha det.”

Vesken var borte.

Jeg sto i gangen og lo.

Ikke fordi det var morsomt å stjele.

Fordi hun hadde jobbet så hardt for å lage en utspekulert grunn til å ta noe hun bare kunne valgt å ikke stjele.

Den kvelden ringte dørklokken vår gjentatte ganger.

Shinwoo stormet inn og kastet den falske posen på gulvet.

“Du gjorde det med vilje.”

Jeg så på den.

“Ja.”

Yongmin holdt nesten på å miste pizzaen sin.

Søsteren hans stirret på meg.

“Du visste at jeg ville ta den.”

“Jeg mistenkte at du kanskje ville det.”

“Du byttet den.”

“Det var på soverommet mitt.”

“Du ydmyket meg.”

Jeg la hodet på skakke.

“Hvordan?”

“Vennene mine skjønte at det var falskt.”

“Det høres ukomfortabelt ut.”

“Tjueåtte personer var der.”

Jeg ventet.

Hun virket å forvente en unnskyldning.

I stedet spurte jeg: «Ga jeg deg posen?»

“Nei.”

“Sa jeg at det var ekte?”

“Nei.”

“Visste jeg i det hele tatt at du tok den?”

Hun ble stille.

Jeg krysset armene.

“Hvordan ydmyket jeg deg da?”

Ansiktet hennes ble rødt.

“Du er utrolig.”

Yongmin grep endelig inn.

“Nei, det er du.”

Hun snudde seg mot ham.

“Du tar hennes parti?”

“Du stjal vesken hennes.”

“Hun lurte meg.”

“Hun beskyttet eiendommen sin.”

ropte Shinwoo til hun gikk tom for nye argumenter.

Så dro hun.

Jeg antok at historien var ferdig.

Det var det ikke.

Svigermoren min ringte.

“Ta med den ekte vesken til Shinwoo.”

Jeg trodde jeg hadde misforstått henne.

“Unnskyld?”

“Hun er knust.”

“Det var uheldig.”

“Dette skjedde på grunn av vesken din.”

“Nei. Det skjedde fordi hun tok eiendommen min uten tillatelse.”

“Du må gjøre dette godt igjen.”

“Hvordan?”

“Gi henne den ekte.”

Jeg holdt på å le.

I stedet ble jeg veldig rolig.

“Hvis vi snakker om ansvar, antar jeg at jeg bør oppsøke en lege i morgen.”

Svigermoren min ble stille.

“Hvorfor?”

“Fordi datteren din gikk inn på soverommet mitt og tok noe verdt mye penger uten tillatelse. Hvis hun vil ha kompensasjon for følelsesmessig belastning, bør jeg kanskje dokumentere min også.”

Stillhet.

“Og hvis vi skal gjøre det formelt,” la jeg til, “kan vi diskutere om jeg burde ha rapportert tyveriet.”

Linjen ble brutt.

Yongmin, som hadde hørt hele samtalen, stirret på meg.

Så begynte han å klappe.

Jeg lo.

“Hva?”

“Det var utrolig.”

“Jeg kan ha gått for langt.”

“Nei.”

Han ristet på hodet.

“Ikke i nærheten engang.”

De øyeblikkene var grunnen til at situasjonen med Jang såret meg så dypt.

Yongmin forsvarte meg mot sin egen familie.

Men når noen behandlet ham dårlig, holdt han ut.

På jobben hadde han fått en stilling som tidligere hadde vært av noen som allerede hadde sluttet etter å ha slitt under Jang.

Først forsto ikke Yongmin mønsteret.

Det gjorde ikke jeg heller.

Han ble bare travlere.

Helgebesøk.

Sene ærender.

Plutselige oppgaver.

En lørdag beordret Jang ham til å komme til leiligheten sin på grunn av noe “akutt.”

Da Yongmin kom, var ikke Jang engang der.

Han ringte fra et annet sted.

“Bilen min er med sikkerheten.”

Yongmin sto i parkeringsgarasjen med telefonen i hånden.

“Hva trenger du at jeg skal gjøre?”

“Vask den.”

“Sir?”

“Ta det et sted og vask det.”

Jang ombestemte seg.

“Ingen maskinvask. Gjør det for hånd.”

Så mannen min, redd for å fornærme sjefen sin, brukte deler av lørdagen på å håndvaske en overordnets private bil.

Senere den kvelden ringte Jang igjen.

“Det er en ripe.”

Yongmin så på merket.

“Den var allerede der.”

“Så nå lyver jeg?”

“Nei, sir.”

“Du ødela bilen min og kaller meg en løgner?”

Jang krevde erstatning.

To millioner won.

Det var da Yongmin endelig beskyttet seg selv.

Før han vasket bilen, hadde han tatt bilder og en video av tilstanden.

Ripen var tydelig synlig.

Jang sluttet å kreve penger i det øyeblikket han så bevisene.

Men i stedet for å bli flau, ble han hevngjerrig.

Ærender økte.

Det samme gjorde kritikken.

Sykehushendelsen avslørte endelig alt for meg.

Jeg husker at jeg ventet hjemme den helgen og trodde Yongmin var på forretningsreise.

Han sendte meg et fotografi som angivelig var fra Busan.

Mannen kunne ikke lyve overbevisende for å redde livet sitt.

På det tidspunktet visste jeg ikke hvor han egentlig var.

Så ringte en annen ansatts kone.

Hun hadde sett ham på et sykehus.

Jangs voksne sønn hadde gjennomgått en operasjon.