DEL 3
Administrerende direktør svarte ikke umiddelbart på spørsmålet.
I et langt sekund så Daniel Kim bare på Dae-seok Jang.
Stillheten var verre enn å rope.
Jangs øyne beveget seg fra Daniel til meg, og tilbake igjen. Ansiktet hans bar fortsatt den rødmende arrogansen til en mann som hadde brukt år på å anta at hvert rom tilhørte ham, men noe under det hadde begynt å sprekke.
“Sir,” sa han forsiktig. “Kjenner du henne?”
Daniels uttrykk ble hardt.
“Ja.”
Jang ventet.
Det gjorde alle andre også.
Daniel snudde seg litt, og sørget for at de ansatte rundt bordene kunne høre ham.
“Dette er Jae Song,” sa han. “Den eneste datteren til selskapets grunnlegger, avdøde Seok-hyung Song.”
Ingen beveget seg.
Så la Daniel til setningen som endelig fjernet alle fargespor fra Jangs ansikt.
“Hun er også selskapets største individuelle aksjonær.”
Rommet virket å krympe rundt ham.
Jeg hørte noen trekke pusten skarpt bak meg. En annen ansatt hvisket noe jeg ikke kunne oppfatte. Yongmin sto helt stille ved siden av meg.
Jang blunket.
En gang.
To ganger.
Munnen hans åpnet seg, men ingenting kom ut.
Daniel fortsatte.
“Og det gjør nestleder Yongmin Cha til grunnleggerens svigersønn.”
Jang stirret på mannen min som om han så en helt annen mann.
Mindre enn fem minutter tidligere hadde han vridd Yongmins krage i knyttneven og kunngjort at han alene kunne bestemme om mannen min hadde jobb neste morgen.
Nå hang hånden hans hjelpeløst ned langs siden.
“Nei,” sa han.
Det kom nesten ut som en hvisking.
Så høyere.
“Nei, det kan ikke stemme.”
Jeg snakket endelig.
“Hvilken del høres umulig ut?”
Han så på meg.
“Hvis du er formann Songs datter, hvorfor skulle han da—”
Han pekte på Yongmin.
“Hvorfor skulle han jobbe som nestleder?”
Den gamle forakten var der fortsatt, selv nå.
Det imponerte meg nesten.
Nesten.
Jeg krysset armene.
“Fordi faren min aldri trodde at en tittel skulle arves av noen som ikke hadde fortjent den.”
Jangs øyne flakket mot Daniel.
“Han skjulte identiteten sin?”
“Mannen min skjulte ingenting,” sa jeg. “Han visste det ikke.”
Det landet annerledes.
Yongmin så på meg.
Jeg følte blikket hans, men jeg holdt mitt på Jang.
“Min far hadde én regel for meg,” fortsatte jeg. “Aldri annonser hva du har bare for å få folk til å behandle deg bedre.”
Jangs hals beveget seg.
“Han var bekymret for at folk skulle oppføre seg annerledes når de luktet penger.”
Jeg lot stillheten ligge et øyeblikk.
“Folk som deg.”
Noen ansatte senket blikket.
Ingen lo.
Det var ingenting morsomt med det lenger.
Daniel tok et skritt frem.
“Mr. Jang.”
Jang rettet seg automatisk opp.
“Ja, sir.”
“Du er ferdig her i kveld.”
Jang svelget.
“Jeg forstår. Jeg drar hjem, så kan vi diskutere—”
“Nei.”
Daniels stemme forble rolig.
Det gjorde den på en eller annen måte tyngre.
“Jeg mener, du er ferdig.”
Jang stivnet.
Daniel så seg rundt på de ansatte.
“Jeg mottok informasjon om gjentatt trakassering på arbeidsplassen, misbruk av selskapets ressurser, og muligheten for at tidligere klager ble undertrykt eller ignorert. Jeg instruerte internrevisjonen om å begynne å gjennomgå saken før jeg kom hit i kveld.”
Jang stirret på meg igjen.
Det var da han forsto.
Jeg hadde ikke ringt Daniel etter å ha blitt fornærmet.
Jeg hadde ringt ham før middag.
Denne kvelden hadde ikke skapt etterforskningen.
Det hadde bare gitt Jang enda et rom fullt av vitner.
Daniel fortsatte.
“Basert på det jeg personlig gikk inn i i kveld, blir du fjernet fra dine oppgaver umiddelbart i påvente av at den spesielle revisjonen er fullført.”
“Sir.”
Jangs stemme sprakk.
“Dette er en misforståelse.”
Daniel så på Yongmins krage.
Så ved den veltede stolen.
Så mot meg.
“En misforståelse?”
“Jeg drakk for mye.”
“Det forklarer nedsatt dømmekraft. Det sletter ikke atferd.”
“Jeg ba om unnskyldning.”
“Det har du ikke.”
Jang så seg febrilsk rundt.
Flere av de ansatte som hadde brukt år på å senke blikket, møtte nå blikket hans.
Han så ut til å innse at han ikke hadde noen allierte igjen.
Han pekte mot meg.
“Hun slo meg.”
“Det gjorde jeg,” sa jeg.
Daniel så på meg.
Jeg så ikke bort.
“Jeg er forberedt på å forklare akkurat hvorfor til alle som trenger å høre det.”
En kvinne fra nabobordet reiste seg.
“Jeg så hva som skjedde.”
En annen ansatt løftet hånden.
“Det gjorde jeg også.”
Så kom en annen stemme bak oss.
“Jeg hørte hva Manager Jang sa til fru Cha.”
En annen la til: «Jeg så ham legge armen rundt henne etter at hun ba ham stoppe.»
Jang snudde seg mot dem.
“Hold deg unna dette.”
Det var en refleks.
Den gamle kommandoen.
Den gamle tonen.
Men denne gangen adlød ingen.
Daniels øyne smalnet.
“Ikke skrem vitner.”
Jang snudde seg så raskt at slipset svingte mot skjorten.
“Jeg skremte ingen.”
