“Har jeg fortjent dette?”
Daniel stirret tydeligvis på ham.
“Ja.”
“Er du sikker?”
“Jeg har tjue-tre sider som forklarer hvorfor.”
Yongmin kom hjem med forfremmelsesbrevet som om det kunne forsvinne hvis han slapp taket.
Jeg leste den.
Så så hun på ham.
“Vel?”
Han smilte.
“Jeg har fortjent det.”
“Ja.”
“Jeg har faktisk fortjent det.”
Jeg la armene rundt ham.
“Det var alltid den eneste versjonen du ville ha akseptert.”
Daniel fortalte oss senere at hvis Yongmin fortsatte å vokse, kunne toppledelsen en dag bli realistisk.
Kanskje til og med topprollen.
Men ikke fordi han var mannen min.
Hvis dagen kom, måtte han være kvalifisert.
Yongmin likte det svaret.
Det gjorde jeg også.
Den største endringen i livene våre kom mer stille.
I årevis hadde folk kommentert at vi ikke hadde barn.
De fleste var uforsiktige snarere enn grusomme.
Jangs kommentar under middagen hadde vært annerledes fordi han bevisst gjorde noe privat om til et våpen.
Det ingen ved bordet visste, var at mine tidligere helseproblemer hadde gjort temaet komplisert.
Yongmin presset meg aldri.
Ikke én gang.
Da behandling og rehabilitering tok lengre tid enn jeg håpet, sa han bare: «Vi har hverandre.»
Etter hvert fikk vi nyheter vi hadde sluttet å forvente i en bestemt måned.
Jeg var gravid.
Første gang jeg viste Yongmin resultatet, stirret han på det.
Så mot meg.
Så er vi tilbake til det.
“Er dette…”
“Ja.”
“Er du sikker?”
“Jeg sjekket to ganger.”
Han satte seg ned.
Jeg lo.
“Er du ok?”
“Nei.”
Øynene hans var allerede våte.
“Jeg mener ja.”
Han reiste seg igjen.
Så satte jeg meg.
Jeg lo enda mer.
Til slutt klemte han meg så forsiktig at jeg måtte si at jeg ikke var laget av glass.
Fra den dagen ble han absurd beskyttende.
Da jeg var fem måneder, forlot vi en rutinemessig time, og jeg nevnte at jeg ville ha krydret, stekt blekksprut.
Han så skeptisk ut.
“Er du sikker?”
“Jeg har tenkt på det siden frokost.”
“Da får vi blekksprut.”
Restauranten lå nær en byggeplass.
Arbeiderne beveget seg bak midlertidige barrierer. Metall klirret et sted i det fjerne.
Yongmin stilte seg umiddelbart mellom meg og byggeområdet.
Jeg så på ham.
“Hva gjør du?”
“Beskytte deg.”
“Fra hva?”
Han kastet et blikk mot stedet.
“Vrakgods.”
“Det er femti meter unna.”
“Vrakgods beveger seg.”
Jeg lo.
“Du har blitt latterlig.”
“Det er jeg komfortabel med.”
Vi var nesten ved restaurantinngangen da noen kom ut fra byggeplassen.
Han hadde på seg arbeidsklær merket med støv.
En hjelm dekket en del av ansiktet hans.
Han rettet ryggen og tørket pannen.
Så så han mot oss.
Jeg stoppet.
Yongmin stoppet ved siden av meg.
I flere sekunder rørte ingen av oss seg.
Dae-seok Jang så eldre ut.
Den dyre dressen var borte.
Det samme gjaldt kontoret.
Det samme gjaldt det røde slipset han brukte for å rette på før han ydmyket ansatte.
Han var rett og slett en mann i femtiårene som utførte vanskelig daglig arbeid.
Det var ingenting skamfullt med selve verket.
Arbeid er arbeid.
Det som slo meg, var kontrasten mellom mannen som sto der og mannen som en gang hadde behandlet stillingstitler som bevis på menneskelig verdi.
Han hadde målt alle etter rang.
Nå var hans egen rang borte.
Jang kjente oss igjen.
Blikket hans falt umiddelbart ned på magen min.
Så til Yongmin.
Så til meg.
Et komplisert uttrykk krysset ansiktet hans.
Synd.
Sinne.
Frykt.
Kanskje alle tre.
Jeg smilte ikke.
Jeg vinket ikke.
Det trengte jeg ikke.
Han snudde seg bort først.
Så forsvant han tilbake gjennom byggeinngangen med en fart som nesten så ut som flukt.
Yongmin så ham gå.
Ingen av oss snakket på flere skritt.
Til slutt sa han: «Det var ham.»
“Ja.”
“Føler du noe?”
Jeg vurderte det.
En gang ville jeg ha forestilt meg at det å se Jang bli slått ned ville føles som seier.
Det gjorde det ikke.
Ikke helt.
Jeg følte lettelse.
Avstand.
Den merkelige roen som kommer når noen som en gang hadde enorm plass i livet ditt, blir liten nok til å gå forbi på fortauet.
“Jeg tror jeg er sulten,” sa jeg.
Yongmin stirret på meg.
“Det er svaret ditt?”
“Ja.”
Han lo.
“Blekksprut?”
“Veldig sterk.”
“Legen sa ikke for sterkt.”
“Moderat, veldig sterk.”
“Det uttrykket gir ingen mening.”
“Det gir fullstendig mening.”
Vi nådde restaurantdøren.
Jeg så meg tilbake en gang.
Byggeplassen fortsatte nøyaktig som før.
Folk jobbet.
Maskiner beveget seg.
Trafikken passerte.
Verden hadde ikke stoppet fordi Dae-seok Jang mistet tittelen sin.
Det hadde ikke stoppet da faren min døde.
Det hadde ikke stoppet da slektninger sirklet rundt arven hans.
Det hadde ikke stoppet da min svigermor bestemte at jeg ikke var god nok for sønnen hennes.
Det hadde ikke stoppet da Shinwoo tok vesken min.
