Julian følte at alle brikkene falt på plass.
Robert.
En mann han hadde ansett som en fiasko i årevis.
Han startet flere virksomheter.
Alle endte dårlig.
Restaurant.
Import av biler.
Ferieleiligheter.
Kryptovalutaer.
Adriana har alltid hevdet at økonomien deres er adskilt.
Tilsynelatende var de ikke det.
Da Eve sjekket offentlige gjeldsposter og rettssaker, ble bildet enda verre.
Robert hadde millioner av forpliktelser.
Han gjemte noe av det.
En del av det ble tilbakebetalt fra pengene som strømmet gjennom Meritum.
“Så Adriana stjal for mannen sin?” spurte Julian.
“Det ser ut som hun deltok i systemet,” svarte Ewa. “Vi vet ennå ikke om det var for ham.
“Og Peter?”
“Han hjalp sikkert.
Julian ristet på hodet.
“Peter ville ikke risikere alt for Robert.
“Kanskje han ikke tok noen risiko for Robert.
Denne setningen festet seg i tankene hans.
Neste dag fant de grunnen.
Fem år tidligere hadde Piotr Maj lånt nesten to millioner zloty fra Robert Krawiec.
Ikke privat.
Av selskapet.
Pengene skulle finansiere behandlingen av Piotrs kone i utlandet.
Julian husket den perioden.
Piotrs kone, Agnieszka, led av kreft.
Hun gjennomgikk behandling i Tyskland.
Julian tilbød seg å hjelpe.
Piotr nektet.
“Jeg klarer det.”
Det viste seg at han “klarte det” takket være Robert.
Og da Agnieszka døde tre år senere, eksisterte gjelden fortsatt.
Robert hadde dokumenter til Piotr.
Adriana hadde hans lojalitet.
“Utpressing,” sa Eve.
“Eller takknemlighet.
“Det ene utelukker ikke det andre.
Julian satte seg ved vinduet.
I femten år betraktet han Peter som en venn.
Det er mulig at Piotr deltok i tyveriet i deler av denne perioden.
Men Julian kjente ham godt nok til å forstå alt annet.
Piotr var mest redd for at hans voksne sønn skulle finne ut hvordan morens siste behandlingsår ble finansiert.
Robert kunne ha trengt nettopp det.
Det rettferdiggjorde ingenting.
Men det gjorde det.
Og Julian trengte ikke bare de skyldige.
Han trengte sannheten.
Elena ankom Warszawa en uke senere.
Ikke hjemme.
Hun bodde sammen med sin venns mor i Żoliborz.
Julian protesterte ikke.
De møttes på Ewas kontor.
Elena så sliten ut.
“Hva sa legen?” spurte han.
“At hvis du spør meg på telefonen igjen om han har sagt noe nytt, så blokkerer jeg nummeret ditt.”
“Så alt er i orden?”
Hun så på ham.
“Alt er bra.
Han pustet lettet ut.
Ewa lot som hun ikke hørte.
Dokumenter lå på bordet.
“Vi vet allerede hvor pengene ble av,” sa hun.
Hun viste Elena diagrammet.
Meritter.
Tsjekkisk selskap.
Fond.
Robert.
Elena så lenge på papiret.
“Jeg visste at Adriana skjulte noe. Jeg trodde ikke det handlet om Robert.
“Det er også Peter,” sa Julian.
Han snakket om gjeld.
Elena rynket pannen.
“Det forklarer fortsatt ikke hvorfor de måtte kvitte seg med meg.
“Fordi du fant overføringene.
“De kunne bare ha avsluttet prosedyren.
“Det kunne de ikke.
Ewa flyttet et annet dokument.
I løpet av de neste tolv månedene skulle Rossi-gruppen gjennomgå en omorganisering.
Julian planla å selge noen av eiendelene sine og gå inn i en institusjonell investor.
Enhver større revisjon vil avdekke gamle fakturaer.
Elena kunne ha startet kontrollen tidligere.
“De var redde,” sa Julian.
“Så de fabrikerte bevis mot meg.
“Ja.
“Og de forfalsket min forsvinning som om jeg gikk til en annen mann.
“Ja.
Elena så på dokumentene.
“Noe mangler fortsatt.
“Hva?”
“Du møtte Camila fire måneder senere.
Julian kjente et stikk.
“Jeg vet.
“Hva for?”
Eve svarte:
“Vi prøver å finne ut av dette.
Elena så på Julian.
“Hvor møtte du henne?”
Han fortalte meg om middagen.
“Hvem organiserte arrangementet?”
“Vi investerer i Future Foundation.
“Hvem inviterte deg?”
Julian rakte ut hånden etter hukommelsen.
Invitasjonen ble sendt til sekretariatet.
Han hadde opprinnelig ikke planlagt å dra.
Han ombestemte seg fordi…
— Adriana.
Elena lukket øynene.
“Selvfølgelig.
Julian husket samtalen.
“Du burde gå ut med folk. Du kan ikke sitte alene i flere måneder.”
insisterte Adriana.
Hun skulle møte opp på arrangementet selv.
Hun kom ikke.
Hun skrev at hun hadde migrene.
Camila satt to bord unna.
“Det var ingen tilfeldighet,” sa Julian.
“La oss finne det ut,” svarte Eve.
De sjekket.
Camila Wysocka og Adriana Rossi-Krawiec studerte ved samme universitet.
Ikke i samme år.
Men de tilhørte samme krets av kandidater.
På bildet fra elleve år siden sto de ved siden av hverandre under en bankett.
På det neste, fra for seks år siden, satt de ved samme bord.
De var ikke tilfeldige bekjente.
De hadde kjent hverandre lenge.
Julian følte seg kvalm.
“Hvorfor skulle Camila komme nær meg?”
De fant svaret på Piotrs telefon.
De mottok det ikke frivillig.
Han ble sikret av etterforskerne etter å ha levert en rapport.
Ewa kunne ikke vise Julian hele materialet fra rettsforhandlingene, men én tråd ble klar.
Camila skulle ikke forføre ham for penger.
Hun skulle passe på ham.
