DEL 1
Julian Rossi hørte stemmen til sin kone før han så henne.
“God kveld.” Ønsker du ekstra håndklær eller hjelp med bagasjen?
Han stoppet så brått at Camila, som gikk rett ved siden av ham, nesten løp inn i ham.
Den stemmen.
I åtte måneder prøvde han å glemme hvordan han hørtes ut.
Han så opp.
Elena sto noen meter unna, ved siden av en messingvogn med vaskemidler og håndklær. Hun hadde på seg en grå hotelluniform, håret var svakt bundet, og huden på hendene var rød av rengjøringsmidler.
Men Julian la knapt merke til det.
Han så på magen hennes.
Elena var i et avansert stadium av svangerskapet.
“Elena…” gispet han.
Camila rynket pannen.
“Kjenner du den tjenestepiken?”
Elena senket blikket et øyeblikk.
Så så hun på Julian slik man ser på en fremmed.
“Er alt i orden i leiligheten din, sir?”
“Sir.”
To ord gjorde mer vondt enn noe han hadde forestilt seg de siste månedene.
“Hva gjør du her?” Julian gikk mot henne. “Hvor har du vært?” Hvorfor forsvant du?
Blikket hans hvilte igjen på magen.
“Og hvis barn er det?”
Elena klemte fingrene rundt håndtaket på rullestolen.
“Jeg er på jobb. Vær så snill, ikke lag en scene.
Camila fnøs.
“Ikke si at det er den berømte ekskona.
“Det var det ikke,” sa Julian umiddelbart. “Hun er min kone.”
Flere personer som sto i mottakelsen snudde hodene.
Hotellsjefen beveget seg mot dem.
Elena ble blek.
“Julian, gå vekk.”
Hun sa navnet hans for første gang.
“Åtte måneder,” sa han. “Jeg har lett etter deg i åtte måneder.
Noe merkelig dukket opp i øynene hennes.
Ikke skyldfølelse.
Vantro.
“Har du lett etter?”
“Hva betyr det?”
“Jeg trodde du hadde kommet for å se om jeg endelig hadde forstått.
Camila grep Julians hånd.
“La oss komme oss ut herfra.”
Elena så på hånden sin som holdt rundt underarmen hans og lo kort, uten et snev av glede.
“Jeg ser at du forsto mye raskere enn jeg gjorde.
— Elena…
“Mr. Rossi,” sa sjefen. “Kan vi snakke roligere?”
Julian ignorerte ham.
“Er barnet mitt?”
Elena stirret på ham i noen sekunder.
“Du vet virkelig ikke?”
Disse ordene tok bort stemmen hans.
For åtte måneder siden hadde han kommet tilbake fra et møte i Zürich og funnet Elenas garderobe tom, gifteringen hennes på bordet, og en kort melding sendt fra et ukjent nummer.
“Ikke let etter meg. Jeg valgte et annet liv.”
Han prøvde å ringe.
Nummeret opphørte å eksistere.
Han varslet politiet. Han hyret en privatdetektiv. Han sjekket sykehus, flyplasser, regnskaper.
Alt endte i en stillstand.
Og nå så Elena på ham som om hele historien var akkurat det motsatte.
Plutselig grep hun seg på magen.
Et smertefullt uttrykk dukket opp i ansiktet hennes.
Julian nærmet seg instinktivt.
“Sett deg.”
“Ikke rør meg.
“Elena, vær så snill.”
Hun så på Camila, så på ham igjen.
“Vil du ha et svar?”
Hun tok en liten nøkkel opp av forklelommen.
“Garderobe for ansatte. Kabinett sytten. Nederst ligger en brun konvolutt. Kom igjen.
“Hva er inni?”
“Grunnen til at jeg dro.
Julian så på nøkkelen som lå i hånden hennes.
“Hvorfor forteller du meg det ikke bare?”
“Fordi jeg for åtte måneder siden trodde på dokumentet med signaturen din. Nå kan du stole på dokumentet.
Camila stivnet umiddelbart.
Det varte kanskje et sekund.
Men Julian la merke til det.
“Hvilket dokument?” spurte han.
Elena ga ham nøkkelen.
“Hent konvolutten.”
Julian snudde seg.
“Du skal ingen steder alene,” sa han til Elena.
“Jeg har gjort alt selv i åtte måneder.
Etter ti minutter kom han tilbake.
Han holdt en brun konvolutt i hendene.
Elena åpnet den og ga ham det første kortet.
Julian leste den første setningen.
Så den andre.
Til slutt så han sitt eget navn.
Og en signatur.
Signaturen din.
Det var en fullmakt for et advokatfirma, som gjorde det mulig å starte saker mot Elena Rossi i forbindelse med mistanke om å ha tappet over tre millioner zloty fra familiestiftelsen.
Julian ble blek.
“Jeg signerte det aldri.
“Jeg vet,” svarte Elena. “Nå vet jeg det.
Hun bladde om enda en side.
Nederst var det en kommentar om personen som ga dokumentet til Elena.
Julian kjente navnet.
Han kjente dem bedre enn sine egne.
Adriana Rossi.
Hans eldre søster.
DEL 2
“Adriana kom for å se meg dagen etter at du dro til Zürich,” sa Elena. “Hun hadde disse dokumentene, kopier av overføringer og en melding fra deg.
Julian tok ikke øynene fra signaturen.
“Hvilken melding?”
Elena tok frem en utskrift.
“Jeg vil ikke ha en skandale. Gå før saken går til påtalemyndigheten. Ikke prøv å kontakte meg.”
“Det er ikke meg.
