Julian svarte ikke.
“Den tredje tingen,” sa Eve. “Vi må finne ut om pengene virkelig kom fra stiftelsen og hvor de gikk.
“Jeg kan kjøre en revisjon.
“Nei.
“Hvorfor?”
“Fordi din nåværende interne revisjon er under myndighet av Mr. May.
Julian trakk leppene sammen.
“Et eksternt selskap?”
“Ja. Og ingen av dem som ble brukt av Rossi-gruppen.
“Jeg vet…
“Du vil ikke vite det,” avbrøt hun. “Jeg velger henne.”
Elena så på Julian som for å se om han ville protestere.
Det gjorde han ikke.
Ewa tok frem en notatbok.
“Og en ting til. Fru Elena viste meg meldingene hun hadde mottatt de siste månedene.
Julian vendte seg mot sin kone.
“Hva nytt?”
Elena var stille.
“Ikke bare et bilde av deg og Camila.
“Hva mer?”
“Informasjon.
“Hva er de?”
Elena tok frem telefonen sin.
Den første meldingen kom for fem måneder siden.
“Julian solgte huset sitt i Konstancin. Ikke kom tilbake.”
Huset ble aldri solgt.
Den andre.
“Advokatene forbereder en skilsmisse.”
Ingen forberedte den.
Den tredje.
Et bilde av Julian som forlater restauranten sammen med Camila.
Den fjerde.
“Han vet om barnet. Jeg vil ikke ha ham.”
Julian løftet hodet.
“Når fikk du den?”
“For tre måneder siden.
“Hvordan visste noen om graviditeten?”
Elena svarte ikke med en gang.
Ewa gjorde det for henne.
“Dette er et av de viktigste spørsmålene.
Så husket Elena en detalj.
“Før jeg dro, tok jeg tester på en privat klinikk i Warszawa.
“Hvilken?”
Hun ga navnet.
Julian kjente en tunghet i magen.
Rossi Group har betalt medisinske abonnementer for ledelsen der i flere år.
“Adriana bruker også denne klinikken,” sa han.
Ewa ristet på hodet.
“Det beviser ingenting.” Men vi vil sjekke om det har vært brudd på medisinsk dokumentasjon.
Klokken tre om morgenen var samtalen over.
Julian fulgte Elena til døren til rommet.
“Kan jeg spørre deg om noe?”
“Du kan.”
“Har du ønsket å komme tilbake minst én gang i løpet av disse åtte månedene?”
Elena var stille lenge.
“Hver dag.”
Julian kjente et trykk i halsen.
“Hvorfor kom du ikke tilbake da?”
“For hver dag fant jeg en ny grunn til å tro at det var du som ikke ville ha meg tilbake.
Hun lukket døren.
Julian ble stående alene i gangen.
Neste morgen forsvant Camila.
Ikke fra hotellet.
Fra hele Julians liv.
Telefonen av.
Leiligheten i Warszawa stengt.
Assistenten informerte om at Camila hadde avlyst alle møter.
Bilder fra de siste fire månedene har forsvunnet fra hennes sosiale medieprofil.
For sent.
Julian hadde kopier.
Noe annet var enda mer interessant.
Klokken åtte og førtito ringte Adriana ham seks ganger.
Det gjorde han ikke.
Klokken ni kom det en tekstmelding.
“Ring tilbake umiddelbart. Vi har et problem med transaksjonen.”
Hun nevnte ikke Elena.
Julian så på skjermen.
Hvis Camila hadde ringt henne kvelden før, visste Adriana sannsynligvis allerede om møtet.
Og likevel oppførte hun seg som om ingenting hadde skjedd.
Hun var forsiktig.
Klokken ti om morgenen kom advokat Borkowska igjen.
Hun ble ledsaget av en ekspert IT-spesialist.
Det første de sjekket var metadataene i dokumentene.
Etter to timer fant de den første betongen.
Filen med Julians påståtte fullmakt ble opprettet på en datamaskin som tilhører økonomiavdelingen til Rossi Group.
Den har blitt redigert to ganger.
Den siste lagringen ble gjort fra administratorkontoen.
Piotr Maj.
“Dette betyr ikke at han satt ved datamaskinen,” advarte IT-spesialisten.
“Men det betyr at noen har brukt kontoen hans,” svarte Ewa.
Julian så på skjermen.
— Data?
IT-spesialisten uttalte.
Kvelden før Julians avreise til Zürich.
22:17.
Julian var på kontoret da.
“Peter var der også,” sa han.
Han husket det.
De satt på kontoret hans til nesten elleve.
Piotr kom med whisky.
Julian drakk vann.
På et tidspunkt gikk han ut i flere minutter for å motta en telefon fra investoren.
Datamaskinen din er låst opp.
“Han kunne ha kopiert signaturen min,” sa Julian.
“Signaturen var tidligere i mange dokumenter,” svarte eksperten. “Det ville ikke vært vanskelig.
Elena satt ved vinduet.
“Så han hadde en sjanse.
“Ja.
“Men hvorfor?”
Det var det viktigste spørsmålet.
Penger?
Tre millioner zloty var en stor sum for stiftelsen, men for Piotr Maj, som tjener over to millioner i året på bonuser, forklarte det ikke risikoen.
Julian hadde kjent ham i femten år.
Piotr var forsiktig.
Pedantisk.
Han var redd for skandaler.
Han ville ikke risikere fengsel for et engangstyveri.
“Det må være mer,” sa Julian.
Revisoren som Ewa hentet inn, var enig.
“Slike overføringer eksisterer vanligvis ikke isolert.
Mot kvelden visste de at hun hadde rett.
Meritum-prosjektet mottok ikke bare midler fra stiftelsen.
I løpet av tre år betalte Rossi-konsernets selskaper nesten nitten millioner zloty.
For konsultasjoner.
Analyser.
Mekling.
Konsulentvirksomhet.
Noen av tjenestene ble virkelig utført.
Problemet er at de koster mange ganger mer enn de burde.
“Klassiske penger som blir sugd bort gjennom oppblåste fakturaer,” sa revisoren.
