“På den tiden hadde jeg ingen grunn til ikke å tro det. På kvelden mistet jeg tilgangen til felleskontoen. Dagen etter sendte noen meg bilder av dokumenter fra stiftelsen, som så ut som om jeg hadde godkjent fiktive fakturaer.
Julian løftet hodet.
“Hvorfor gikk du ikke til politiet?”
“Fordi Adriana sa at hvis jeg begynner å kjempe, vil selskapet ditt publisere alt materialet. Og moren min vil se på TV at datteren hennes har ranet en stiftelse som hjelper barn.
“Og trodde du på henne?”
Elena så på Camila.
“Jeg trodde enda mer på det da jeg så et bilde av Julian med en ny kvinne fire måneder senere.
Camila snudde ansiktet bort.
Julian kjente en kulde i magen.
“Hvordan visste du om bildet?”
“Adriana sendte den til meg.
Det var stille.
Elena rakte dypere inn i konvolutten.
“Men det er noe mer.
Hun tok ut et lite ultralydbilde.
På baksiden var det en dato.
Ni dager før hun forsvant.
Julian telte månedene.
Elena sa stille:
“Datteren din har termin om seks uker.
Camila tok et skritt tilbake.
Julian lukket øynene.
Da han åpnet den, holdt Elena det siste dokumentet.
“Og før du begynner å skylde på Adriana alene,” sa hun, “se på hvem som godkjente endringen av nummeret mitt i sikkerhetssystemet, blokkeringen av kortene og omdirigeringen av all korrespondanse.
Julian leste navnet.
Denne gangen tilhørte det ikke Adriana.
Den tilhørte mannen han hadde betrodd alle sine penger i femten år.
DEL 3
Piotr Majs navn dukket opp under hver avgjørelse.
Finansdirektør i Rossi Group.
En mann som startet ved Julians side da selskapet holdt til i to rom over regnskapskontoret i Warszawas Mokotów-distrikt.
En mann som var vitne i bryllupet hans.
Julian så lenge på dokumentet.
“Peter hadde ingen rett til å gjøre det alene,” sa han.
“Han hadde din kraft.”
“For finansielle operasjoner. Ikke for å forstyrre ekteskapet mitt.
“Det så annerledes ut i selskapets system.
Elena snakket rolig, men Julian kunne se at fingrene hennes skalv.
Plutselig gikk det opp for ham at de fortsatt sto bakerst i hotellobbyen.
Servitørene sendte dem med brett. Lyden av pianoet kom bak døren. Et dusin meter unna drakk folk champagne for noen hundre zloty per flaske.
Og hans kone, som var åtte måneder gravid, hadde skrubbet marmorgulvet en halvtime tidligere.
“Du gjør ferdig arbeidet ditt i dag,” sa han.
Elena så skarpt på ham.
“Du skal ikke beordre meg noe.
“Jeg bestiller det ikke. Jeg er bekymret.
“Litt sent.
“For åtte måneder siden visste jeg ikke hvor du var.
“Og for fire måneder siden hadde du allerede Camila.
Camila sukket.
“Beklager, men jeg kommer ikke til å stå her og delta på ekteskapshøringen din.
Hun snudde seg.
“Camila.
Julians tone fikk henne til å stoppe.
“Ja?”
“Hvordan kjenner du Adriana?”
Ansiktet hennes endret seg ikke med en gang.
Bare øynene har forandret seg.
— Co?
“Du kjenner søsteren min.
“Selvfølgelig kjenner jeg henne. Tross alt møttes vi flere ganger.
“Jeg spør ikke om du møtte henne gjennom meg.
Camila var stille.
Julian husket den første kvelden han så henne.
Middag organisert av stiftelsen i Warszawa.
Camila satt to bord unna. De snakket tilfeldig ved utgangen da kelneren tok feil av frakkene deres.
I det minste trodde han det.
“Jeg spurte hvordan du kjente henne før.
“Julian, du begynner å bli paranoid.
Elena løftet hodet.
Det var en liten sak.
Ett ord.
“Paranoid”.
Dette er akkurat begrepet Adriana brukte når noen stilte spørsmål ved Piotr Majs avgjørelser.
Julian så på Camila.
— Telefon.
“Hører jeg etter?”
“Vis meg telefonen din.”
Hun lo.
“Jeg tror du er gal.
“Du trenger ikke vise det til meg.” Men så var samtalen vår nettopp over.
“Samtalen vår?”
“Vår rapport.
Camila så vantro på ham.
For en time siden skulle de tilbringe helgen i presidentleiligheten, spise middag på taket og neste dag gå til presentasjonen av eiendommen verdt hundrevis av millioner zloty.
Nå så Julian ikke engang på henne.
“På grunn av denne kvinnen?” spurte hun.
Elena stivnet.
Julian svarte rolig:
“Av min kone.
Camila trakk leppene sammen.
“Da ønsker jeg deg lykke til.
Hun dro.
Elena så bak seg.
“For lett.
— Co?
Hun slapp taket for raskt.
Julian følte det også.
Camila slapp aldri taket.
I fire måneder så han henne krangle med restauratøren om feil bord i en halvtime.
Og nå forlot hun mannen hun allerede hadde begynt å bli offentlig knyttet til, etter en kort utveksling.
Ingen styr.
Ingen spørsmål stilt.
Ingen forespørsel om forklaringer.
Som om hun visste nøyaktig at tiden deres sammen var over.
Julian tok frem telefonen sin.
Han ringte advokaten sin.
Advokat Iga Lewandowska mottok det andre signalet.
“Julian?” Det er lørdag.
“Jeg vet.
“Hvis du ringer på lørdag, kjøper du enten en bank eller så har noen dødd.
“Jeg kjøper ingenting. Jeg trenger deg i Sopot.
