Elena så på ham.
“Nei.
Julian dekket mikrofonen.
— Co?
“Ikke ta med kontoret ditt hit.
“Iga jobber ikke for selskapet. Han jobber privat for meg.
“Hvem betaler fakturaene hennes?”
Dette spørsmålet gjorde vondt fordi det var riktig.
Julian så på dokumentene igjen.
Gjennom hele livet trodde han at kontroll var hans største ressurs.
Han kontrollerte selskaper.
Han kontrollerte risikoen.
Han kontrollerte de økonomiske strømmene.
I mellomtiden kontrollerte noen familielivet hans i åtte måneder, med nøyaktig det systemet han hadde skapt.
“Du har rett,” sa han.
Elena hadde åpenbart ikke forventet dette svaret.
— Co?
“Du har rett. Vi vil ikke bruke noen som er finansiert av Rossi Group.
På telefonen sa han:
“Iga, jeg trenger navnet på noen som aldri har jobbet for firmaet mitt, familien min eller Piotr Maj.
“Hva skjedde?”
Julian så på Elena.
“Jeg vet ikke ennå.
Iga ga ham navnet hans.
Advokat Ewa Borkowska fra Gdańsk.
Da samtalen var over, lente Elena hånden mot veggen.
Julian la merke til det med en gang.
“Hva er galt?”
“Ingenting.
— Elena.
“Barnet beveger seg.
De var begge stille et øyeblikk.
Julian så på magen hennes.
Forsiktig, nesten ubevisst, rakte han ut hånden.
Han stoppet henne halvveis.
Elena la merke til bevegelse.
“Nei.
Han senket hånden.
“Bra.
For første gang siden møtet så han ansiktet hennes mykne.
Bare litt.
“Jeg sa ikke at jeg aldri gjorde det,” la hun til.
Den ene frasen gjorde mer med ham enn alle dokumentene.
Rommet Elena leide av hotellet til de ansatte var kanskje atten meter langt.
Seng.
Et salongbord.
To stoler.
Garderobe.
Lite bad.
På vinduskarmen sto en kopp med tre papirtulipaner.
Julian stoppet ved døren.
Elena la merke til hvor hun så.
“Den ble laget av datteren til en av jentene fra kjøkkenet.
På stolen lå en bag med barneklær.
Julian svelget.
I åtte måneder bodde han i et hus på nesten seks hundre meter.
Hvert rom minnet ham om Elena.
Han visste ikke at hun på det tidspunktet holdt på å ferdigstille layetten i et rom mindre enn hans gamle garderobe.
“Hvor mye tjener du?” spurte han.
Han angret umiddelbart.
“Nok.
“Jeg ville ikke…
“Fire tusen syv hundre per hånd. Med tillatelser for helgene, litt mer. Overnatting koster mindre fordi jeg jobber på hotell.
Hun sa det uten skam.
Det var han som følte skam.
“Hvorfor her?”
“I begynnelsen jobbet jeg i et gjestehus nær Gdynia. Eieren så magen og sa at han ikke trengte problemer. Her ansatte renholdssjefen meg uten spørsmål. Alt hun visste var at jeg ønsket å jobbe under pikenavnet mitt.
“Visste hun hvem du var?”
“Hun fant det ut senere. Hun fortalte det ikke til noen.
Julian så seg rundt.
“Og doktoren?”
“Jeg har en lege.
“Er alt i orden?”
“Ja.
“Er du sikker?”
— Julian.
“Bra. Beklager.
Han satte seg ned.
Det var noe absurd med det.
En mann som forhandlet med ministre, bankfolk og eiere av store fond, visste ikke hvor han skulle legge hendene sine mens han satt ved et billig bord på konas rom.
Elena helte vann til seg selv.
“Fortell meg nøyaktig hva som skjedde den dagen.
Hun så på ham lenge.
“Du først.”
“Hva skal jeg si?”
“Hva fant du da du kom tilbake fra Zürich?”
sa Julian.
Om et tomt klesplagg.
En giftering.
Nyheter.
Om det faktum at Adriana kom to timer senere.
Elena stivnet.
“Har hun kommet?”
“Hun sa hun prøvde å kontakte deg. Hun hevdet at du hadde oppført deg merkelig i flere uker.
“Hun løy.
“Nå vet jeg det.
“Hva mer sa hun?”
Julian nølte.
“At du sikkert har noen.”
Elena fnyste.
“Selvfølgelig.
“Hun viste meg et bilde.
Dette fikk henne til å tie.
“Hva er de?”
Julian tok frem telefonen sin.
I mange måneder klarte han ikke å slette bildene.
På bildet satt Elena på en kafé med en mann i førtiårene. Mannen lente seg over bordet og omfavnet henne.
Elena så.
Så begynte hun å le.
Det var ikke en hyggelig latter.
“Vet du hvem det er?”
“Nei.
“Dr. Michał Brzezinski.
“En lege?”
— Gynekolog.
Julian stivnet.
“Jeg møtte ham tilfeldigvis etter undersøkelsen,” sa Elena. “Han er sønnen til min mors venn. Jeg sa bare at jeg var gravid. Han gratulerte meg.
Julian lukket øynene.
I åtte måneder bar han bildet av sin kone som klemte sin elskede i hodet.
Bildet var ekte.
Meningen var feil.
Og noen sørget veldig nøye for å bare se dette ene øyeblikket.
“Adriana hadde dette bildet,” sa han.
“Hvem lagde dem?”
“Hun sa hun fikk det fra en venn.
“Og du trodde?”
Julian så på henne.
“Ja.
“Hvorfor?”
Han kunne ikke svare med en gang.
Ikke fordi han ikke visste svaret.
Fordi det var ubehagelig.
“Fordi jeg var rasende.
“Det er ikke svaret.
