Hun kjente skipets planløsning godt nok til å finne frem uten lommelykt.
I enden av ballastkorridoren fant hun en smal stige som førte ned mot den nedsenkede konstruksjonen ved akterenden.
Luften ble kaldere jo lenger ned hun kom.
Vann dryppet jevnt fra et rør over hodet hennes.
En svak vibrasjon forplantet seg gjennom metallgulvet.
Den uavhengige strømkretsen var aktiv.
Hun nådde bunnen og kom inn i et trangt vedlikeholdsrom fylt med hydraulikkrør og elektriske koblingsbokser.
Ifølge de offisielle tegningene var dette slutten på den tilgjengelige konstruksjonen.
Men kabelkanalen fortsatte bak en kraftig stålbjelke.
Hannah satte seg på huk og undersøkte veggen.
En rektangulær stålplate var malt i samme gråfarge som resten av skroget. Kantene var nesten usynlige under flere lag med marinemaling.
Nesten.
Noen hadde nylig skrapt bort malingen rundt en sirkelformet lås.
Hun tok frem nøkkelen.
Den passet.
Men før hun rakk å vri den, hørte hun fottrinn ovenfra.
Hun gjemte seg bak stålbjelken og holdt pusten.
To menn kom ned stigen.
Den ene var løytnant Hale.
Den andre var en sivilkledd mann som bar en svart, vanntett koffert.
«Du sa at kvinnen ikke hadde funnet det», sa mannen.
«Det har hun ikke», svarte Hale.
«Hvorfor har Kane da beordret rommet forseglet?»
«Fordi Reed har begynt å stille spørsmål.»
Mannen lo kort og uten humor.
«Vet hun om den savnede båten?»
«Hun vet nok til å være farlig.»
«Og søsteren?»
«Så vidt jeg vet, er hun fortsatt i live.»
Hannah presset hånden mot munnen.
Leah var i live.
Den sivile mannen satte kofferten fra seg.
«Da må vi flytte dem før inspeksjonsteamet kommer.»
«Hvilket inspeksjonsteam?»
«Ikke still spørsmål du ikke trenger svar på.»
Hale gikk nærmere.
«Jeg må vite om obersten har godkjent dette.»
«Obersten godkjente det for flere timer siden.»
En pause fulgte.
Så stilte Hale spørsmålet Hannah hadde fryktet.
«Og ingeniøren?»
Mannen så mot den skjulte luken.
«Hvis hun åpner den døren, forlater hun ikke dette skipet.»
Hannah kjente kulden fra nøkkelen i håndflaten.
Mannen åpnet kofferten.
Inni lå et kompakt skjæreverktøy, et par kraftige hansker og flere forseglede plastposer.
Hale kastet et blikk mot luken.
«La oss bli ferdige med dette.»
De gikk mot den andre enden av rommet, der en smal servicegang forsvant bak hydraulikkutstyret.
Hannah ventet til fottrinnene ble borte.
Så kom hun frem fra skjulestedet.
Hendene skalv, men tankene var klarere enn noen gang.
Hun kunne ikke konfrontere to menn alene.
Hun kunne ikke kontakte kommandodekket.
Og hun kunne ikke vente til morgenen.
Hun satte nøkkelen i låsen.
Den vred seg halvveis før den stanset.
Mekanismen var ikke ødelagt.
Noe holdt bolten igjen fra den andre siden.
Hannah lente seg nærmere.
Et øyeblikk hørte hun bare skipets jevne vibrasjon.
Så kom tre svake bank mot metallet.
To.
En pause.
Ett.
Leahs gamle signal.
Da de var barn, hadde de brukt det til å kommunisere gjennom soveromsveggen etter at foreldrene hadde lagt seg.
Hannah lukket øynene.
«Leah», hvisket hun.
Tre nye bank svarte.
Hun vred nøkkelen igjen.
Denne gangen løsnet bolten.
En smal stripe mørke viste seg mellom luken og karmen.
Varm luft strømmet ut og bar med seg lukten av fuktige klær og gammel mat.
Hannah dro luken mot seg.
Bak den lå en trang stålgang som skrånet nedover i skipets skjulte akterrom.
Et svakt nødlys blinket i den andre enden.
Og på gulvet rett innenfor åpningen lå en revet oransje redningsvest.
Hannah kjente den igjen umiddelbart.
Den tilhørte Leah.
Hun gikk inn.
Bak henne begynte luken å lukke seg av sin egen tyngde.
Hun fanget den før den gikk i lås og trakk den forsiktig igjen uten en lyd.
Så hørte hun en hvisking fra mørket.
«Hannah?»
Søsteren hennes kom frem bak en stabel med utstyrskasser.
Ansiktet hennes var forslått. Håret var flokete, og den ene ermen på uniformen var revet av.
Men hun sto på beina.
Hannah krysset rommet i tre lange skritt og trakk henne inn i armene sine.
I flere sekunder sa ingen av dem noe.
Så grep Leah søsteren i skuldrene.
«Du skulle ikke ha kommet.»
«Jeg hadde aldri forlatt deg her.»
«Du forstår ikke. Dette handler ikke bare om beholderen.»
«Jeg vet.»
Leah stirret på henne.
«Hvordan?»
«Jeg hørte opptaket.»
Ansiktet til Leah forandret seg. Lettelsen var tydelig.
Så så hun mot korridoren bak Hannah.
«Har du med deg nøkkelen?»
Hannah holdt den opp.
Leahs uttrykk ble alvorlig.
«Da har vi én sjanse.»
«Én sjanse til hva?»
Leah pekte mot en ståldør i den andre enden av rommet.
Bak døren kom en svak, rytmisk elektronisk puls.
«Til å bevise hva Kane egentlig skjuler.»
Den hemmelige lasten
Rommet bak den andre døren var større enn Hannah hadde forventet.
Det inneholdt to rekker med utstyrsstativ, en bærbar kommunikasjonskonsoll og flere forseglede lagringskasser med inventarnumre som ikke fantes i Morrows offisielle lasteliste.
