Kane snudde seg.

«Betviler du vurderingen min?»

«Jeg betviler bevisene som støtter den.»

Hale flyttet vekten fra den ene foten til den andre bak henne.

Kane la merke til det.

«Løytnant, gi oss et øyeblikk.»

Hale nølte.

«Oberst—»

«Nå.»

Løytnanten forlot rommet.

Da døren lukket seg, senket Kane stemmen.

«Hannah, jeg husker natten vi evakuerte forskningsfartøyet for fem år siden. Arbeidet ditt bidro til å redde liv. Du holdt hodet kaldt under press, og jeg respekterte deg for det.»

«Da hjelper De meg med å finne søsteren min.»

«Jeg prøver å forhindre at situasjonen blir enda farligere.»

«For hvem?»

Kjeven hans strammet seg.

«Du aner ikke hva du blander deg inn i.»

«Da kan De forklare det.»

«Det kan jeg ikke.»

«Eller vil ikke.»

Han gikk tilbake til skrivebordet og åpnet en mappe.

Inni lå fotografier av fiskebåten, det savnede redningsfartøyet og en forseglet utstyrsbeholder med et offentlig inventarnummer.

«Denne operasjonen involverer sensitivt materiale», sa han. «Hvis informasjon kommer ut før etterforskningen er ferdig, kan hundrevis av mennesker bli satt i fare.»

«Er det derfor Leahs sporingssignal forsvant?»

«Båten hennes fikk tekniske problemer.»

«Hvorfor står det da i vedlikeholdsarkivet at Lark ble satt i intern holdstatus?»

Kane ble fullstendig stille.

Hannah visste umiddelbart at hun hadde funnet noe viktig.

Han lukket mappen.

«Hvor så du det?»

«I systemet.»

«Hvilket system?»

«Sikkerhetskopien av vedlikeholdsarkivet.»

Han gikk rundt skrivebordet.

«Kopierte du oppføringen?»

Hun svarte ikke.

Stemmen hans ble kaldere.

«Frøken Reed, jeg gir deg en direkte ordre. Du skal slutte å få tilgang til begrensede systemer. Du skal levere fra deg alle kopier av filene du har hentet ut, og du skal holde deg i lugarene dine inntil videre.»

«Og Leah?»

«Vi fortsetter søket.»

«De ber meg slutte å lete.»

«Jeg ber deg slutte å blande deg inn.»

Hannah tok et skritt bakover.

«Oberst, hvis søsteren min er i live, teller hvert eneste minutt.»

Noe flimret over ansiktet hans.

Det var ikke sinne.

Det var frykt.

Kortvarig, ufrivillig og borte nesten før hun rakk å registrere det.

Men det var nok.

Hannah snudde seg mot døren.

Bak henne snakket Kane igjen.

«En ting til.»

Hun stoppet.

«Hvis du oppdager noe mer om det rommet, skal du komme direkte til meg. Du skal ikke kontakte den sivile kapteinen. Du skal ikke sende informasjonen videre. Og under ingen omstendigheter skal du forsøke å åpne det.»

Hannah så tilbake på ham.

«Hvorfor?»

Kane svarte ikke.

Hun forlot kommandodekket med én sikkerhet.

Han hadde ikke beordret henne til å holde seg unna fordi rommet var farlig.

Han hadde beordret henne til å holde seg unna fordi noen allerede befant seg der.

Stemmen i mørket

Klokken 02.10 mottok Hannah en melding fra en ukjent terminal.

Ingen avsender.

Ingen emnefelt.

Bare et lydopptak.

Hun tok på seg hodetelefonene og trykket på avspillingsknappen.

Først hørte hun bare statisk støy og den dype rumlingen fra maskiner.

Så kom en stemme.

«Hannah?»

Hele kroppen hennes stivnet.

Det var Leah.

Opptaket varte i sytten sekunder.

«Hannah, hvis du hører dette, må du lytte nøye. Vi er under Morrow. Det er flere mennesker her. Jeg vet ikke hvor mange. Beholderen var en avledning. De tok med seg noe annet om bord, noe som ikke sto på manifestet. Jeg fant dokumentene, og jeg—»

Et kraftig metallisk slag avbrøt henne.

Leah gispet.

Så hvisket hun:

«Ikke la Kane finne nøkkelen.»

Opptaket tok slutt.

Hannah spilte det av igjen.

Og igjen.

Under Morrow.

Det skjulte rommet.

Den manglende nøkkelen.

Hun førte hånden ned i lommen på arbeidsbuksen og kjente den lille metallnøkkelen hun hadde funnet tre dager tidligere i en gammel utstyrskasse.

Den gangen hadde hun antatt at den tilhørte et nedlagt tilgangspanel.

Den hadde ingen inventaretikett og ingen tilhørende dokumentasjon.

Bare et innstemplet serienummer og et smalt spor langs skaftet.

Hun hadde beholdt den fordi noe ved den virket feil.

Nå forsto hun hvorfor Kane hadde reagert så sterkt da hun nevnte rommet.

Nøkkelen var knyttet til det.

Og Leah hadde visst det.

Hannah forsøkte umiddelbart å identifisere kilden til meldingen.

Terminalen hadde sendt opptaket gjennom skipets interne vedlikeholdsnettverk og omgått hovedsystemet for kommunikasjon.

Den som hadde sendt det, kjente skipets infrastruktur.

Vedkommende visste også hvordan man unngikk overvåkingssystemet Kane kontrollerte.

Hannah lagret opptaket på en kryptert lagringsenhet og laget to kopier.

Den ene la hun i den innerste jakkelommen.

Den andre gjemte hun inne i et forseglet nødradiohus.

Så sjekket hun klokken.

02.17.

Neste vaktskifte var klokken 03.00.

Hun hadde førtitre minutter.

Førtitre minutter til å finne luken.

Førtitre minutter til å oppdage om søsteren hennes fortsatt var i live.

Og førtitre minutter før Kane kanskje forsto at noen hadde kontaktet henne.

Luken under akterenden

Det nedre vedlikeholdsdekket luktet diesel, salt og gammel maling.

Hannah beveget seg gjennom korridorene uten å slå på taklysene. Nødbelysningen kastet et svakt ravgult skjær langs veggene.