“Mitt navn er Mikhail Antonov. Jeg tar deg med til Jekaterinburg.”

“Er dere politifolk?”

“Ikke distriktspolitiet.”

Det var nok.

Sergey ga Katya en forseglet konvolutt.

“Inni er det navn og kontaktinformasjon til en føderal etterforsker. Du kan gi en forklaring når du er klar.”

“Hva skjer hvis jeg nekter?”

“Det er ditt valg.”

“Og Grom?”

svarte Mikhail.

“Han ble pågripet klokken 06:48 i morges.”

Katya stirret på ham.

“For hva?”

“For øyeblikket, hindring, ulovlig frihetsberøvelse, utgi seg for å være offiserer og flere relaterte saker. Resten vil avhenge av bevis.”

Hun så mot Sergey.

“Du gjorde dette.”

“Jeg åpnet en dør.”

“Det var ikke alt du gjorde.”

“Nei.”

Underdrivelsen fikk henne nesten til å le, men ingen lyd kom.

Hun vendte seg mot skogen bak ham.

“Vil du bli her?”

“Ja.”

“Etter alt som skjedde?”

“Dokumentene mine er rene.”

“Hva om de ser dypere?”

Sergeys blikk forble stødig.

“De må vite hva de leter etter.”

Katya holdt konvolutten og kompasset mot brystet.

“Hva skal jeg si til deg?”

“Ingenting.”

“Takk, det føles for lite.”

“Da lev da.”

Ordet kom mildt.

“Det er nok.”

Katya gikk inn i sedanen.

Mikhail lukket døren og gikk rundt til førersiden. Bilen begynte å kjøre langs den snødekte veien.

Gjennom bakvinduet så Katya Sergey stå ved trekanten.

Han vinket ikke.

Han sto stille til veien svingte.

Så tok skogen ham tilbake.

Valery Grom ble pågrepet to kilometer unna.

Arrestasjonsteamet hadde plassert ett kjøretøy foran SUV-en hans og to bak den. Da han ble bedt om å stoppe, adlød sjåføren.

Rustam rakte etter frakken sin.

Valery ba ham la være.

Han gikk ut på veien med begge hender synlige og så på den føderale etterforskeren som ventet ved siden av ledende kjøretøy.

“Du har ingen jurisdiksjon her,” sa Valery.

Etterforskeren viste ham autorisasjonen.

“I morges gjør jeg det.”

Valery leste navnet på dokumentet.

Uttrykket hans forble kontrollert, men han forsto betydningen. Ordren hadde blitt godkjent utenfor distriktet og lagt inn i et system han ikke kunne endre stille og rolig.

“Hvem kontaktet deg?”

Etterforskeren lukket mappen.

“En bekymret borger.”

“Det er ingen borgere på denne veien.”

Etterforskeren så mot skogen.

“Tilsynelatende finnes det en.”

Valery sa ingenting mer.

Under det første intervjuet nektet han for å kjenne Katya Sokolova.

Deretter fant politiet registreringspapirene hennes i kjøretøyet brukt av Rustams gruppe.

De fant telefonen hennes.

De fant bilen hennes forlatt lenger sør med fingeravtrykk fra Valerys sjåfør inni.

Bensinstasjonsansatte ga en uttalelse som beskrev den svarte SUV-en, pengesekken og Valerys tilstedeværelse.

Stasjonskameraet hennes var gammelt og ga dårlige bilder, men det hadde fanget nok til å bekrefte møtet.

Valerys første strategi var stillhet.

Han hadde brukt stillhet som beskyttelse i tjueto år.

Han visste hvordan han bare skulle svare på spørsmålet, hvordan han skulle utfordre formuleringen, og hvordan han skulle vente på at etterforskerne skulle gjøre prosedyrefeil.

I flere uker fungerte det.

Deretter begynte finansielle etterforskere å spore innskudd knyttet til eiendommer eid gjennom slektninger, tidligere ansatte og stråselskaper.

En sjåfør snakket først.

Han hadde forventet at Valery skulle beskytte ham. Da han innså at Valerys advokater forberedte seg på å beskrive ham som en uavhengig kriminell som handlet uten instruksjoner, kollapset lojaliteten.

Rustam snakket deretter.

Han oppga datoer, navn og steder.

Den tredje mannen fulgte etter.

Hver uttalelse svekket de andres evne til å lyve.

Etterforskerne gjenåpnet savnetmeldinger fra motorveien. De kontaktet familier som hadde fått beskjed om at døtre, søstrene eller konene deres sannsynligvis hadde forlatt dem frivillig.

Åtte kvinner ble funnet i live.

Noen hadde rømt gjennom skogen.

En hadde nådd en tømmerleir.

En annen hadde gjemt seg under en forlatt bro til morgengry.

To hadde flyttet bort og byttet navn fordi de trodde statsadvokaten kunne nå dem hvor som helst.

Tre kvinner ble aldri funnet.

Filene deres forble åpne.

Katya ga sin forklaring på et sikkert kontor i Jekaterinburg.

Hun beskrev alt i rekkefølge: bensinstasjonen, sportsbagen, Valerys ansikt, det falske veistoppet, den savnede telefonen, det to timer lange ultimatumet, og de tre mennene som fulgte etter henne inn i skogen.

Hun overdrev ikke.

Det trengte hun ikke.

Leger var trent til å observere detaljer under press. Katya husket hvilken mann som sto nærmest, hvilken hånd som holdt håndleddet hennes, hvor den blå stripen lå på den falske politibilen, og hvilke ord som ble sagt før kofferten landet i snøen.

Etterforskeren spurte om rangeren som hadde hjulpet henne.

Katya stoppet opp.

“Han kalte seg Andrei.”

“Etternavn?”

“Han ga ikke en.”

“Så du noen identifikasjon?”

“Nei.”

“Kan du beskrive ham?”

“Ja.”

Hun ga en generell beskrivelse, men utelot navnet Sergey Gromov.

Hun anså det ikke som en løgn.

Etterforskeren visste allerede mer enn han innrømmet, og fraværet av overraskelse i ansiktet hans bekreftet det.

“Ville du kjenne ham igjen igjen?” spurte han.

“Ja.”

“Forventer du å se ham igjen?”

“Nei.”

Etterforskeren lukket notatboken sin.