“Kom ut,” ropte Rustam.

Ingen svar kom.

Den skadde mannen prøvde å reise seg og falt sammen igjen, mens han holdt seg til beinet.

“Det er en felle,” sa den tynnere mannen.

“Det kan jeg se.”

“Ingen jeger bygger dette.”

Rustams lommelykt beveget seg fra koffert til koffert.

“Da visste noen at vi kom.”

Den setningen forandret dem.

Frem til da hadde de trodd at de jaktet på en forsvarsløs kvinne. Skogen hadde vært en ulempe, stormen en klokke, og resultatet var garantert.

Nå hadde en usett person forutsett ruten deres og kontrollert bevegelsene deres.

Rustam senket stemmen.

“Få ham opp.”

“Han kan ikke gå.”

“Da bærer vi ham.”

De to mennene løftet sin skadde følgesvenn under armene. Ansiktet hans strammet seg da de flyttet vekten hans, men Rustam beordret ham til å være stille.

Sergey så på fra mindre enn fem meter unna.

Da Rustam satte seg på huk for å inspisere det skadede beinet, åpnet frakken hans. En bærbar radio satt inne i den ytre lommen.

Sergey beveget seg før noen av de stående mennene så opp.

Ett stille skritt.

En kontrollert rekkevidde.

Radioen forlot Rustams lomme og forsvant under Sergeys frakk uten å berøre stoffet rundt.

Da Rustam rettet seg opp, var Sergey bak et annet tre.

De gamle ferdighetene hadde ikke forsvunnet.

De hadde bare vært ubrukt.

Mennene begynte å trekke seg tilbake mot veien. Tempoet deres var langsomt og ujevnt, og etterlot et bredt spor gjennom snøen.

Sergey beveget seg parallelt med dem, og holdt vinden i sin favør.

Han slo på den stjålne radioen og lyttet.

Statisk.

En svak bærertone.

Ingen samtale.

Han justerte frekvensen og trykket på senderen.

“For det tredje,” sa han, og formet stemmen til Rustams dypere register. “Svar.”

En pause fulgte.

Så svarte en mann.

“Tredje lytting. Hvor er jenta?”

Stemmen var kontrollert og litt utålmodig.

Sergey hadde hørt mange former for autoritet. Noen kom av kompetanse. Noen kom fra ansvar.

Denne stemmen kom fra berettigelse.

“Komplikasjon,” sa Sergey. “Noen er i skogen. En mann skadet.”

Stillhet.

“Hva mener du, noen?”

“Profesjonelle feller. Vi trekker oss tilbake.”

En ny pause.

Mannen på radioen hevet ikke stemmen, men neste spørsmål kom langsommere.

“Alle tre?”

“Ja.”

“Gå tilbake til veien. Jeg venter.”

Sergey slapp ut senderen.

Aktor var fortsatt der.

Varmt.

Beskyttet av et kjøretøy.

Han ventet på at andre menn skulle fullføre en ordre han aldri ville skrive ned.

Sergey vendte seg bort fra den tilbaketrekkende gruppen og tok en smal sti mot motorveien.

Snarveien krysset en frossen bekk og klatret opp en rygg dekket av vindbøyd gran. I klart vær sparte det tjue minutter. I stormen reddet den nesten førti.

Han beveget seg raskt, men aldri uforsiktig.

Bak ham kjempet Rustam og de andre seg gjennom dyp snø.

Foran satt Valery Grom i en svart SUV med motoren i gang.

Aktor hadde ventet i over en time.

Sjåføren hans røykte gjennom en smal åpning i vinduet til Valery ba ham lukke det. Varm luft sirkulerte gjennom hytta, med en svak lukt av tobakk, lær og smeltende snø.

Valery holdt øye med trelinjen.

Uttrykket hans forble rolig.

Bare venstre hånd forrådte ham.

Fingrene presset mot armlenet mens han spilte av Rustams rapport om og om igjen.

En profesjonell felle.

Noen som bor i skogen.

Noen som hadde ventet på dem.

“Er det en rangerstasjon i nærheten?” spurte Valery.

Sjåføren nikket.

“Omtrent fem miles inn. En skogpost.”

“Hvem bor der?”

“En mann ved navn Alexei Potemkin ifølge distriktsregistre. Stille. Har vært der i årevis.”

Valery så mot ham.

“Er du sikker?”

“Det er navnet jeg husker.”

“Finn filen i morgen.”

“Ja, Valery Andreevich.”

Aktor snudde seg mot frontruten igjen.

Han hadde bygget sin innflytelse ved å vite hvilke personer som kunne presses, kjøpes, isoleres eller diskrediteres. En person uten familie kan bli redd. En person med familie kan kontrolleres.

En person med gjeld kan kjøpes.

En person med stolthet kunne bli provosert.

Den ukjente mannen i skogen passet ennå ikke inn i noen kategori.

Det gjorde ham farlig.

De tre lommelyktstrålene dukket endelig opp blant trærne.

To menn bar den tredje.

Valery så uten å røre seg mens sjåføren gikk ut og åpnet bakdøren. Rustam og den tynnere mannen dyttet følgesvennen inn, og klatret deretter inn i kjøretøyet.

“Hva skjedde?” spurte Valery.

“Militærlignende mekanisme,” sa Rustam. “Ikke noe som ble bygget i all hast.”

“Og jenta?”

“Hun nådde hytta.”

“Du lot henne ligge der?”

Rustams kjeve strammet seg.

“En av oss kan ikke gå.”

Valery snudde seg sakte.

Aktoren trengte ikke rope. Skuffelse fra en mektig mann skapte ofte mer frykt enn sinne.

Rustam rakte ut hånden mot frakken sin som om han lette etter noe.

Hånden hans stoppet.

“Radioen.”

“Hva med det?”

“Den er borte.”

Sjåføren kastet et blikk på ham.

Rustam sjekket hver lomme.

“Jeg hadde det i skogen.”