Utenfor beveget vinden seg gjennom trekronene med en lav lyd som fjerne bølger.

“Jeg heter Sergey,” sa han til slutt.

Katya ventet.

“Sergey Gromov.”

“Du sa du het Andrei.”

“Det er navnet på papirene mine.”

“Hvilken er ekte?”

“Den jeg ikke har brukt på åtte år.”

Hun tok det til seg.

“Hvorfor?”

“Fordi Sergey Gromov offisielt er død.”

Radioen klikket én gang.

Sergey løftet den.

“Cedar,” sa en manns stemme gjennom statisk støy.

Kallesignalet endret ansiktet hans.

Ikke dramatisk. Skuldrene hans rettet seg ikke, og uttrykket hans ble ikke hardere.

Men den stille rangeren forsvant et øyeblikk, erstattet av offiseren han en gang hadde vært.

“Cedar mottar.”

“Pakke?”

“Forberedt.”

“Vitne?”

“I live. Trenger medisinsk transport og beskyttelse.”

“Motstand?”

“Fem menn. En skadet. Svart SUV. Distriktsadvokat Valery Grom til stede.”

Stemmen på radioen stoppet opp.

“Forstått. Ankomst før daggry.”

“Kun føderal myndighet. Ingen lokal varsling.”

“Bekreftet.”

Radioen ble stille.

Katya holdt koppen nær brystet.

“Du ringte føderale tjenestemenn.”

“Folk knyttet til dem.”

“Når?”

“Mens jeg beveget meg mot veien.”

“Du planla alt dette i mørket?”

“Jeg har planlagt nok.”

“Hva skjer nå?”

“De stopper Grom før han kommer til byen.”

“Og hvis de ikke gjør det?”

Sergey så mot vinduet.

“Det vil de.”

Katya hadde tilbrakt kvelden med å se menn oppføre seg som om alle utfall tilhørte dem. Valerys ansatte hadde tatt bilen hennes, telefonen, klærne hennes og selve veien.

Sergeys sikkerhet føltes annerledes.

Det var ikke bygget på berettigelse.

Den var bygget på forberedelse.

Han flyttet stolen nærmere komfyren.

“Sov.”

“Jeg kommer ikke til å klare det.”

“Det vil du.”

“Hvordan kan du vite det?”

“Du er kald, utmattet, og den umiddelbare trusselen er borte. Kroppen din vil bestemme for deg.”

Hun ville utfordre ham, men øyelokkene hennes hadde allerede begynt å falle.

“Sergey.”

Han snudde seg.

“Hvorfor åpnet du porten?”

Spørsmålet ble værende mellom dem lenge.

Han la begge hendene på knærne.

“For mange år siden trengte folk noen til å åpne en dør for dem.”

Stemmen hans var lavere nå.

“Ingen gjorde det.”

Katya ventet.

“Jeg kan ikke forandre meg den natten,” sa han. “Jeg kan endre denne.”

Han snudde seg mot vinduet igjen.

Katya la seg ned under saueskinnet. Ilden varmet rommet sakte, og smerten i føttene hennes ble til en dyp, jevn verk.

Det siste hun så før søvnen tok henne, var Sergeys silhuett ved siden av gardinen.

Han ble der til den østlige himmelen begynte å blekne.

Klokken 05:47 hørte han motorer på motorveien.

Tre kjøretøy.

De nærmet seg uten sirener og stoppet to kilometer fra stedet der Valerys SUV hadde ventet tidligere.

Dører åpnet seg.

Stemmer bar svakt gjennom kulden.

Utvekslingen var kort og profesjonell.

Klokken 06:12 klikket Sergeys radio én gang.

Signalet betydde at veien var sikret.

Han krysset hytta og la Katya på skulderen.

“Våkn opp.”

Øynene hennes åpnet seg umiddelbart.

“Hva skjedde?”

“Det er på tide å dra.”

Han ga henne en altfor stor ullfrakk, tykke bukser og et par gamle pelsforede støvler. Støvlene var flere størrelser for store, men de beskyttet føttene hennes uten å presse mot den skadede huden.

Katya kledde på seg sakte.

Sergey pakket brød, tørket kjøtt og en metallflaske i en liten lerretspose. Han la til et brettet kart og det gamle messingkompasset under tredje gulvplanke.

Da han holdt kompasset ut, så Katya på det.

“Hvorfor?”

“Fordi veiene ikke alltid er trygge.”

Hun aksepterte det.

Nålen skalv før den la seg mot nord.

De forlot hytta like etter soloppgang.

Skogen så annerledes ut i dagslys.

Trærne som hadde sett ut som svarte vegger om natten, sto nå i lange blå skygger. Snø dekket hver gren, og himmelen bar det blekgrå lyset fra en vintermorgen.

Katya gikk ved siden av Sergey langs en sti hun aldri ville funnet alene.

Han justerte tempoet sitt etter hennes uten å kommentere det. Hver gang snøen ble dypere, gikk han først og presset sammen plass til støvlene hennes.

Ingen av dem snakket den første milen.

Ordene føltes for små for det som hadde skjedd.

Da de nådde den smale passasjen mellom furutrærne, la Katya merke til den forstyrrede snøen og den brukne grenen.

Hun så på Sergey.

“Du stoppet dem her.”

“En av dem.”

“Er han i live?”

“Ja.”

Hun studerte ansiktet hans.

“Du kunne gjort det verre.”

“Ja.”

“Hvorfor gjorde du ikke det?”

“Fordi å stoppe noen og å straffe noen er to forskjellige ting.”

De fortsatte å gå.

Svaret forble hos henne.

Nær veien løftet Sergey en hånd.

Katya stoppet.

En grå sivil sedan ventet foran med motoren i gang. En mann i mørk frakk sto ved siden av den.

Han bar ingen synlige insignier.

Da han så Sergey, nikket han én gang.

“Cedar.”

Sergeys uttrykk advarte ham mot å bruke navnet igjen.

Mannen så mot Katya.

“Doktor Sokolova?”

“Ja.”