Han kunne ikke lett slette en fil når den først fantes flere steder utenfor hans rekkevidde.

“Hva vil du?” spurte Valery.

“Ingenting fra deg.”

“Alle vil ha noe.”

“Jeg har allerede det jeg trenger.”

Valery tok et sakte skritt frem.

“Du aner ikke hvem du utfordrer.”

Sergey rørte seg ikke.

“Jeg vet nøyaktig hva slags mann du er.”

“Tror du at det å gjemme seg i en skog gjør deg utilnærmelig?”

“Nei.”

“Da må du forstå dette. Hvem du enn er, er du en død mann.”

Sergeys uttrykk endret seg ikke.

“Jeg har vært død i åtte år.”

Dommen traff veikanten hardere enn en trussel.

Rustam så mot ham.

Valerys blikk skjerpet seg, lette i Sergeys ansikt etter et navn, en rekord eller en historie han kunne ha hørt.

Sergey ga ham ingenting.

“En død mann har svært lite igjen å true,” sa Sergey.

Han tok et skritt bakover mot trærne.

“Forlat denne veien.”

Valery ble stående ved siden av SUV-en.

Sergey tok et skritt til.

“Og si til de som jobber for deg at de ikke lenger jakter på reisende her.”

Stormen beveget seg mellom dem.

“Denne veien er opptatt.”

Sergey trakk seg tilbake inn i mørket.

Ett øyeblikk var han synlig som en menneskeskikkelse mellom den fallende snøen og de svarte stammene.

Neste øyeblikk var han borte.

Valery stirret på stedet der han hadde forsvunnet.

Rustam ventet på en ordre.

Sjåføren holdt hendene ned langs sidene.

Ingen sa noe før aktor snudde seg mot SUV-en igjen.

“Kom inn.”

Rustam nølte.

“Hva med hytta?”

Valery så på ham.

“Vi drar.”

Det var den første retretten mennene hans noen gang hadde hørt ham beordre.

SUV-en kjørte bort flere minutter senere, med fem menn og en stillhet ingen av dem visste hvordan de skulle bryte.

Sergey ble stående ved veikanten til de røde baklyktene forsvant.

Så ventet han ti minutter til.

Han visste forskjellen på tilbaketrekning og bedrag.

Først etter at motorlydene hadde forsvunnet helt, vendte han tilbake til skogen.

Katya hørte en lyd nær døren nesten en time senere.

Kroppen hennes stivnet.

En hånd berørte den ytre bolten.

Så stoppet alt.

Hun satte koppen på gulvet og trakk saueskinnet tettere rundt seg.

Stemmen kom stille.

“Bjørk.”

Katya reiste seg altfor raskt. Smerte skjøt gjennom føttene hennes og tvang henne til å gripe tak i veggen.

Hun krysset kabinen, løftet den første bolten, så den andre og tredje.

Sergey kom inn, dekket av snø.

Ansiktet hans så akkurat ut som før han dro: rolig, uleselig, nesten vanlig. Han tok av seg frakken, hang den ved siden av ovnen, og la to vedstykker på bålet.

“De er borte?” spurte Katya.

“De dro.”

“Hva skjedde?”

“Vi snakket.”

Hun stirret på ham.

“De hadde våpen.”

“Ja.”

“Og du snakket.”

“Ja.”

Enkelheten i svarene hans uroet henne mer enn detaljene ville ha gjort.

Sergey la ståltråden tilbake i metallkassen. Han la radioen ved siden av, og lukket lokket uten å låse det.

“Hva sa du til dem?”

“Det de trengte å høre.”

“Kommer de tilbake?”

“Ikke i kveld.”

“Det var ikke det jeg spurte om.”

Han så mot bålet.

“Nei,” sa han etter en stund. “Ikke slik de kom i kveld.”

Katya satte seg ned på feltsengen.

“Du vet hvem de er.”

“Jeg vet nok.”

“Mannen i den grå frakken er statsadvokaten.”

“Valery Grom.”

“Du visste navnet hans før jeg sa det.”

Sergey nikket.

Katya studerte ham.

“Hvorfor?”

“Fordi folk har forsvunnet fra denne veien før.”

Hendene hennes strammet seg rundt teppet.

“Kvinnen på bensinstasjonen advarte meg.”

“Hun advarer alle om at hun kan.”

“Og ingen stopper ham?”

“Folk prøvde.”

“Hva skjedde med dem?”

“Noen trakk tilbake klagene sine. Noen mistet jobben. Noen forlot distriktet. Noen lærte å være stille.”

Katya så mot den lukkede metallkassen.

“Og du?”

“Jeg skrev ting ned.”

“I åtte år?”

“Ja.”

“Hvorfor rapporterte du det ikke?”

Sergeys blikk beveget seg mot henne.

“Til hvem?”

Spørsmålet avsluttet diskusjonen før den hadde begynt.

Han rakte inn i komfyren, løftet en gammel vannkoker og helte mer varmt vann i koppen hennes. Så tilsatte han tørkede urter og skjøv det mot henne.

“Drikk.”

Hun adlød.

“Innen morgenen,” sa han, “vil andre være på denne veien.”

“Hans folk?”

“Min.”

Katya så på ham over kanten av koppen.

“Du har folk?”

“Ikke mange.”

“Folk som kommer inn i denne skogen fordi du kalte?”

“De skylder meg.”

“Hva slags gjeld bringer noen hit før soloppgang?”

“Den typen som ikke utløper.”

Han satte seg ved vinduet og tok ut en kompakt militærradio fra en hylle skjult bak et brettet kart. Dekselet var slitt, men enheten var vedlikeholdt like nøye som alt annet i metallboksen.

Sergey forlenget antennen og justerte frekvensen.

“Hvem er du?” spurte Katya igjen.

Han svarte ikke med en gang.

Ilden spraket mellom dem.