Valerys øyne skjerpet seg.

“Samtalen.”

Rustam så opp.

“Det var ikke meg.”

Stillhet fylte SUV-en.

Den skadde mannen sluttet å puste høyt.

Den tynnere mannen stirret mot vinduet.

Valery forsto først.

Den ukjente mannen hadde tatt radioen uten å bli lagt merke til. Han hadde etterlignet Rustams stemme. Han hadde funnet Valerys posisjon og bekreftet at kjøretøyet ventet på veien.

For første gang den natten visste ikke Valery hva som ville skje videre.

Et mykt bank lød mot bakre passasjervindu.

Alle snudde seg.

Rustam rakte under jakken sin.

Valery løftet en hånd.

“Stopp.”

Kranen kom igjen.

En knoke mot glasset.

Rolig.

Tålmodig.

Valery senket vinduet ikke mer enn to tommer.

Kald luft trengte inn i det oppvarmede kjøretøyet.

“Valery Andreevich Grom,” sa en stemme fra mørket. “Gå ut av kjøretøyet.”

“Hvem er du?”

“Mannen som bor i denne skogen.”

Rustam flyttet seg.

Sergey løftet en av de små sylindrene der Valery kunne se den gjennom sprekken.

“Dette vil ikke drepe noen,” sa Sergey. “Men hvis jeg plasserer den inne i kjøretøyet, vil dere alle tilbringe de neste minuttene uten å se eller høre klart. I denne temperaturen, langt fra hjelp, ville det vært svært upraktisk.”

Valery studerte gjenstanden.

Han visste nok til å kjenne det igjen.

“Hva vil du?”

“En samtale.”

“Du kan snakke derfra.”

“Nei.”

Ordet bar ingen sinne.

Det gjorde det endelig.

Valery vurderte alternativene sine.

Veien var tom. Stormen hadde dekket de fleste sporene. Mannen utenfor hadde allerede nøytralisert et medlem av gruppen, tatt Rustams radio, avlyttet kommunikasjon og nådd SUV-en før de så ham.

Valery låste opp døren.

Han gikk ut først.

De polerte skoene hans sank ned i snøen.

Sjåføren fulgte etter. Så kom Rustam og den tynnere mannen ut fra motsatt side.

Den unge skadde mannen ble værende inne.

Sergey sto flere meter fra SUV-en i en mørk vinterjakke. Måneskinnet fanget sølvfarget ved tinningene og kantene av ansiktet hans.

Han hadde ikke noe synlig skytevåpen.

Han trengte ikke en.

Rustam begynte å trekke våpenet sitt.

Sergey beveget seg én gang.

Hånden hans lukket seg rundt Rustams håndledd, ledet det mot bakken, og slapp det før våpenet forlot frakken.

Det var ingen kamp.

Rustam så inn i Sergeys øyne og stoppet.

Budskapet var klart: neste forsøk ville ikke ende så forsiktig.

Valery justerte frakken sin.

“Nå,” sa han. “Hvem er du?”

“Det er ikke viktig.”

“Du angrep mine ansatte.”

“Jeg stoppet tre væpnede menn som forfulgte en barbeint kvinne gjennom en skog på minus tjueto grader.”

“Du vet ingenting om situasjonen.”

“Jeg vet at hun ble fjernet fra kjøretøyet sitt. Jeg vet at telefonen og nøklene hennes ble tatt. Jeg vet at hun fikk en frist for å komme tilbake og signere en falsk erklæring. Jeg vet at mennene dine fulgte etter henne, med hensikt å sørge for at hun aldri nådde noen som kunne lytte.”

Valerys ansikt forble rolig.

“Du hørte en redd persons historie.”

“Jeg hørte stemmen din på radioen.”

Sjåføren så bort.

fortsatte Sergey.

“Kvinnen lever. Hun er varm. Innen morgenen vil hun være utenfor distriktet ditt.”

Valerys øyne beveget seg kort mot trelinjen.

“Du gjør en feil.”

“Nei.”

Sergey rakte inn i frakken sin.

Rustam spente seg igjen, men Sergey trakk bare frem en tykk konvolutt.

Han holdt den der aktor kunne se.

“For tre år siden forsvant en kvinne nær kilometerstein to hundre og to. Et år før det, et til. Det var andre før dem.”

“Du har rykter.”

“Jeg har dater.”

“Rykter og datoer.”

“Kjøretøybeskrivelser. Navn. Uttalelser fra folk som var for redde til å ta dem med til kontoret ditt. Registreringer av natttrafikk nær den forlatte tømmerveien. Notater fra åtte år med å overvåke denne motorveien.”

Valery så på konvolutten annerledes nå.

Forandringen var nesten usynlig.

Haken hans senket seg litt.

Skuldrene hans sank.

Han avfeide ikke lenger en eksentrisk ranger.

Han kalkulerte eksponering.

“Du kan ikke bevise noe av det,” sa Valery.

“Jeg trenger ikke å bevise det for deg.”

“Hvem da?”

“Folk utenfor distriktet ditt.”

Ordene hang i den frosne luften.

Sergey tok et skritt nærmere.

“Det finnes menn som skylder meg tjenester. Gamle tjenester. De jobber ikke for politiet ditt, og de rapporterer ikke til kontoret ditt.”

Valerys stemme ble hardere.

“Forventer du at jeg skal tro på det?”

“Nei. Jeg forventer at du forstår risiko.”

Sergey banket en gang på konvolutten med tommelen.

“Om førtiåtte timer vil kopier av dette være i Jekaterinburg. Katya Sokolova vil bli tilbudt føderal beskyttelse og et formelt intervju. Kjøretøyet ditt, folkene dine og overføringen til bensinstasjonen vil alle bli undersøkt.”

Valery forble taus.

Sergey så på aktorens ansikt med tålmodigheten til en mann trent til å oppdage den minste kontrollsvikt.

Nederlaget kom gjennom Valerys øyne.

Ikke panikk.

Anerkjennelse.

En mektig mann kunne avvise en anklage. Han kunne presse ett vitne, endre én rapport eller erstatte én etterforsker.