“Søndagsopplaget er to hundre tusen,” fortsatte jeg. “Innen en dag vil nasjonale aviser gjenta det. Innen tre vil Moskva sende sitt eget team. På det tidspunktet vil spørsmålet ikke være hvorfor jeg snakket. Det vil være grunnen til at du ventet.”

Klokken tikket bak ham.

“Jeg truer deg ikke,” sa jeg. “Jeg informerer deg om hva som skjer klokken elleve. Klokken er nå ni og tjue.”

Han så mot telefonen, så tilbake på meg.

“Du planla dette på sykehuset.”

“Jeg hadde tid.”

I tjue minutter skrev han.

Han signerte en ordre som åpnet en straffesak om angrepet på en representant for påtalemyndigheten. Han opprettet en spesiell etterforskningsgruppe. Deretter godkjente han tretti dagers overvåkning av Kolesnikovs kontor og hjemmetelefonlinjer.

Han trykket det offisielle seglet på hver side.

“Ta dem,” sa han.

“Takk.”

Ved døren snudde jeg meg.

“Mikhail Stepanovitsj.”

“Ja?”

“Det er ikke noe intervju klokken elleve.”

Munnen hans strammet seg.

“Jeg vet det.”

For første gang siden jeg kom inn, smilte han nesten.

Ved middagstid hadde teknikerne koblet opptaksutstyr til begge linjene.

Klokken 15:42 ringte Kolesnikov Arkady hjemmefra.

“Prokhorovs kone dro til Tayshet,” sa han. “Hun har nummeret mitt. Det må ordnes i dag.”

Arkady senket stemmen.

“Jeg sa at du ikke skulle snakke på denne telefonen.”

“I dag.”

“Ivan, slutt å snakke.”

“Hun kan ikke være der i morgen.”

Teknikeren som tok opp samtalen markerte tiden og varslet Zhmut.

Vi hadde den første direkte bestillingen.

Flere samtaler fulgte over fire dager. De fleste var vanlige jernbanevirksomheter. Den ene gjaldt stjålet gods og en overføring på hundre og tjueåtte tusen dollar gjennom en kooperativ bank. En annen vendte tilbake til Galina og navnga hotellrommet der Kolesnikov trodde hun bodde.

Bevisene ble komplette.

Klokken seks om morgenen den tjuetredje september rykket tre lag samtidig.

En gikk til Kolesnikovs leilighet i Irkutsk.

En av dem dro til Arkadys landsted nær Angarsk.

En av dem dro til Krasnojarsk, hvor Gennady Kravtsov bodde hos sin mor.

Zhmut ledet gruppen hjemme hos Kolesnikov.

Kolesnikovs kone åpnet døren i en kappe. Hun så syv personer i gangen og trådte til side uten å stille spørsmål.

Kolesnikov satt ved kjøkkenbordet og leste sportssiden. Kaffen dampet ved siden av to smørbrød.

Zhmut la arrestordren foran ham.

“God morgen, Ivan Mikhailovich.”

Kolesnikov justerte brillene og leste siden to ganger. Han sjekket signaturen og seglet.

“En samtale,” sa han.

“På høyttaler.”

Han ringte Arkady. Linjen ringte, så ble den koblet fra. Samtidig kom betjentene inn på Arkadys kjøkken.

Kolesnikov kalte sin onkel, nestleder Nikitin.

“Stepan Nikitich, påtalemyndigheten er i leiligheten min.”

Stillheten på linjen varte lenge nok til at alle i gangen forsto hva som skjedde.

Så snakket Nikitin.

“Jeg kjenner deg ikke.”

“Onkel—”

“Jeg har ingen nevø. Ikke ring dette nummeret igjen. Legg på røret.”

Kolesnikov sto med telefonen i hånden. Kona hans så på fra soveromsdøren, mens hun holdt den mørke jakken hans. Øynene hennes fyltes før hans.

Hans politiske beskyttelse hadde forsvunnet i én setning.

Han kledde på seg sakte. En betjent sikret reimene. På kjøkkenet begynte en vannkoker å plystre, tynn og skarp. Ingen beveget seg for å slå den av.

I Arkadys hus gjorde den tidligere sikkerhetsvakten ingen motstand. Han ba om å få se bestillingen, lese den, og satte til side den lille kaffekannen han hadde varmet opp.

I Krasnojarsk ble Gennady arrestert mens han drakk te med sin mor.

Hun sa bare: «Gena.»

Han senket hodet og rakte ut hendene.

Ti minutter inn i sitt første intervju sa han: «Jeg skal fortelle deg alt.»

Hans uttalelse varte i femtito sider.

Han beskrev samtalen fra en jernbanetelefon, instruksjonen om å identifisere meg, Viktors ombordstigning på Zima, planen om å tvinge meg av før Tayshet, og Kolesnikovs rolle gjennom mellomledd. Han innrømmet at han åpnet dørene. Han innrømmet at han bar det innpakkede metallverktøyet. Han innrømmet å ta vesken min.

Han innrømmet også frykt.

“Jeg ville stoppe,” sa han.

Etterforskeren så på ham.

“Men det gjorde du ikke.”

“Nei.”

“Hvorfor?”

“Fordi Viktor sa at jeg skulle være neste.”

“Hvorfor trodde du på ham?”

“Fordi vi begge visste hvem som var over ham.”

Gennadys samarbeid slettet ikke hans forbrytelse, men det brøt organisasjonens indre mur.

Den ettermiddagen satt jeg overfor Kolesnikov for første gang.

Konfrontasjonen fant sted i et lite avhørsrom. Han hadde på seg den samme mørke jakken fra arrestasjonen, uten belte eller slips. Jeg hadde på meg en marineblå dress og hadde stokken min ved siden av stolen. Zhmut satt til venstre for meg som observatør.

Kaptein Nikonov leste den formelle introduksjonen.

“Ivan Mikhailovich Kolesnikov, kjenner du Vera Sergejevna Lykova?”

“Ikke personlig.”

“Vera Sergejevna?”

“Ikke personlig. Jeg kjenner ham fra sak fjorten nittifire som organisatoren av frakttyverinettverket og som personen som beordret angrepet mot meg.”

Kolesnikov benektet det.

Så ba han om tillatelse til å stille meg ett spørsmål.

Nikonov tillot det.