Den grå vesken ble også funnet, fortsatt uåpnet, med mine legitimasjoner og reiseordre inni. Gennady og Viktor hadde trodd at det å nekte å se på identifikasjonen ville bevare usikkerheten. I realiteten bevarte den dokumentene i perfekt stand.

Togvognen inneholdt mer enn bare gjenstander. Fibre fra nattkjolen min ble igjen nær kupédøren. Min venstre tøffel lå i korridoren. Dens posisjon viste hvor jeg hadde blitt dratt ut av rommet. Servicenøkkelen hadde ferske merker. Mannskapsloggen plasserte begge mennene på vakt.

Deres nøye plan hadde blitt et kart.

Andrei nådde Tayshet den natten.

Jeg hørte ankomstmeldingen gjennom veggen på sykehuset. Tog tre-tolv fra Irkutsk, plattform tre.

For første gang siden angrepet smilte jeg.

Han gikk inn i rommet ti minutter senere iført den samme skinnjakken fra stasjonen. Han stoppet ved fotenden av sengen.

Ingen av oss sa noe.

Ansiktet hans så flere år eldre ut. Det var grått i huden hans, og hendene hans skalv som om han nettopp hadde fullført en vanskelig operasjon. Han gikk sakte bort til meg, satte seg og la pannen mot den gode hånden min.

“Jeg sa du ikke skulle dra,” hvisket han.

“Jeg vet det.”

“Jeg trodde du var borte.”

“Jeg vet det.”

Han løftet hodet. “Jeg skulle ha stoppet deg.”

“Du kunne ikke ha gjort det.”

“Jeg skulle ha dratt med deg.”

“De ville ha endret planen.”

Han lukket øynene.

“Andrei, se på meg.”

Det gjorde han.

“Jeg kom tilbake.”

Ordene var ikke nok, men det var det vi hadde.

Fire dager senere ble jeg overført til et bevoktet sykehus i Irkutsk. Vinduet hadde gitter, ikke for å holde meg inne, men for å holde andre ute. Bare Andrei og Zhmut fikk regelmessig tilgang.

På den femte dagen tok Zhmut med Sonya.

Hun kom inn i skoleuniformen uten de hvite båndene. Andrei ble stående utenfor og lukket døren bak seg.

Hun sto nær veggen og stirret på bandasjen på tinningen min, gipsen rundt foten min, og blåmerket som hadde falmet til gule skygger.

“Sonya,” sa jeg. “Kom hit.”

Hun gikk bort til sengen og hvilte hodet i fanget mitt.

I ti minutter sa ingen av oss noe. Jeg strøk henne over håret. Det luktet av barnesjampo og sykehuskorridoren.

Så så hun opp.

“Kommer de tilbake?”

“Nei.”

“Hvordan vet du det?”

“Fordi jeg ikke vil la dem.”

Hun søkte i ansiktet mitt med de alvorlige øynene hun hadde arvet fra Andrei.

“Jeg jobber for påtalemyndigheten,” sa jeg. “Jeg vet hva jeg skal gjøre. Ingen involvert vil komme nær familien vår igjen.”

“Lover du?”

“Jeg lover.”

Det løftet forvandlet saken fra en profesjonell oppgave til noe hardere og renere.

Den natten, da jeg fikk komme hjem under vakt i flere timer, lå jeg våken og listet opp bevisene.

Én: Stepans vitnemål og mine skader fastslo hvor jeg ble funnet.

To: medaljongen, tøffelen og vesken etablerte rommet.

Tre: togregistrene etablerte Gennady og Viktors tilstedeværelse.

Fire: Gennady visste hvem som hadde ringt.

Fem: Viktor døde etter å ha møtt Kolesnikov.

Seks: Galina bar nummeret som leder til Arkady.

Sju: Viktors notatbok knyttet tyverinettverket sammen.

Det var nok til å åpne saker, gjennomføre søk og presse mellommenn.

Det var ennå ikke nok til å arrestere Kolesnikov for å ha beordret angrepet.

For det trengte vi hans egen stemme.

Neste morgen gikk jeg til den regionale aktoren, Mikhail Stepanovich Zavadsky. Han var femtiåtte, en forsiktig mann som nærmet seg pensjonisttilværelsen. Kontoret hans hadde polerte trepaneler, gamle portretter og en mekanisk klokke hvis pendel markerte hver stillhet.

Jeg presenterte de syv punktene.

Han lyttet, og foldet hendene.

“Vera Sergejevna, jeg forstår hva som skjedde med deg. Men denne saken har politiske konsekvenser.»

“Det gjør drapsforsøk også.”

Han rykket til av direkteheten.

“Kolesnikov er i slekt med nestleder Nikitin. Nikitin forbereder seg på å stille som guvernør. Vi har konkurrerende politiske grupper i regionen. Hvis vi handler nå uten tillatelse fra Moskva, vil det bli beskrevet som et politisk angrep.»

“Det er en straffesak.”

“Innen loven, ja. I virkeligheten, ikke bare.”

“Hva foreslår du?”

“Vi arresterer Kravtsov. Vi forfølger mellomlederbetjentene. Vi behandler det som skjedde med deg som et angrep fra avhoppede jernbaneansatte. Stille. Senere, etter valget, kanskje vi ser tilbake til Kolesnikov.»

Jeg lot ham fullføre.

Så la jeg begge hendene på hodet på aluminiumsstokken min.

“Mikhail Stepanovich, jeg har et intervju planlagt klokken elleve med Sergei Kurapanov fra East Siberian Truth.”

Uttrykket hans endret seg.

“Jeg gir ham alle syv poengene. Jeg vil gi ham Kolesnikovs navn, Nikitins navn, fotografier av skadene mine, medisinsk journal, det funnne medaljongen, og det faktum at dette kontoret kjente detaljene, men nektet å åpne en full sak.»

“Du ville kompromittere en aktiv etterforskning.”

“Det vil ikke bli noen aktiv etterforskning hvis du begraver det.”

“Avisen kan ikke trykke forseglet materiale.”

“De kan skrive ut min forklaring som offeret.”

Han stirret på meg.