Jeg rullet over på magen. Det første forsøket på å reise seg mislyktes. Den andre gjorde at jeg falt på kne. Den fjerde reiste jeg meg.

Høyrearmen min fungerte dårlig, men beveget seg. Det var bedre enn nummenhet. Venstre fot var kuttet og hoven, men den holdt vekt i ett sekund av gangen.

Jeg rev en remse fra bunnen av nattkjolen, surret den rundt den bare foten, knyttet den med tennene, og klatret tilbake mot skinnene.

Grusen beveget seg under meg. Jeg brukte gress og eksponerte røtter for å dra meg oppover til jeg nådde båndene. Så svingte jeg vestover.

Jeg begynte å telle.

“En,” sa jeg.

En slips gikk under høyre fot min.

“To.”

Den neste under venstre for meg.

Tellingen ga smerten en grense. Den gjorde avstand til tall og tall til en oppgave. Ved hundre var jeg fortsatt ved bevissthet. Klokken fire hundre sluttet tennene mine å klapre, noe som skremte meg mer enn selve kulden. Klokken syv hundre hadde blod trengt gjennom stoffet rundt foten min.

Ved tusen satt jeg på rekkverket.

Stålet var vått og kaldt, men jeg tillot meg tjue åndedrag. Så reiste jeg meg og begynte på nytt.

Himmelen bak meg bleknet sakte. Tåke samlet seg mellom trærne og drev over sporet. Verden snevret seg inn til to skinner som forsvant inn i hvitt.

Ved tredje tusen kunne jeg ikke lenger si om jeg gikk rett. Skulderen min begynte å dunke, synet strammet seg i kantene, og den innpakkede foten føltes både brennende og fjern.

Så hørte jeg en øks.

Ett slag.

En pause.

Enda et slag.

Jeg stoppet.

Lyden kom fra under skråningen, kanskje førti meter inn i trærne. Min første instinkt var å rope ut. Min andre var sterkere: vent.

Tyverinettverket i tilfelle fjorten nittifire var avhengig av lokale arbeidere. Noen var stasjonsansatte. Noen var transportpoliti. Noen var menn som losset gods i bosetninger langs linjen. En fremmed med øks kunne redde meg, eller han kunne ringe de samme som hadde beordret min forsvinning.

Jeg klatret ned og gjemte meg bak en lav pilebusk.

Gjennom tåken dukket det opp en lysning. En brun hest sto ved siden av en trevogn og rev rolig i vått gress. Nær en veltet furu kuttet en eldre mann i en quiltet jakke tre med målte strøk. Han hastet ikke. Han så seg ikke rundt. Da han stoppet for å røyke, snakket han mykt til hesten.

Så snudde han seg, og jeg så det falmede jernbanemerket sydd over albuen hans.

Sporvedlikehold.

Jeg ventet lenger uansett.

Han stablet veden jevnt. Han sjekket hestens seletøy. Han plukket opp en tapt spiker og la den i lommen i stedet for å la den ligge på bakken. Små vaner forteller deg hvem en person er når ingen ser på.

Jeg trådte frem bak piletreet.

“God morgen.”

Ordene kom ut som en hvisken.

Mannen stivnet. Sigaretten falt ut av fingrene hans og hveste i det fuktige gresset. Han snudde seg med øksen fortsatt i den ene hånden, så meg, og krysset seg.

“Barmhjertige Gud.”

“Vær så snill, ikke vær redd,” sa jeg.

Det var en absurd ting å si. Han var fullt påkledd og holdt en øks. Jeg sto knapt oppreist.

Han senket verktøyet.

“Datter, hvor kom du fra?”

“Et forbipasserende tog. De avskrekker meg nær kurven om natten.”

Blikket hans beveget seg over den revne nattkjolen, den improviserte bandasjen og det tørkede merket ved tinningen min.

“Hvem gjorde dette?”

“Jeg kan ikke forklare her. Mitt navn er Vera Sergejevna Lykova. Jeg er assisterende aktor for Irkutsk-regionen. Jeg trenger en jernbanetelefon. Har du en på posten din?”

Han ba ikke om å se legitimasjon. Kanskje han trodde på stemmen min. Kanskje forsto han rett og slett at ingen vanlig løgn kunne plassere en barbeint kvinne i taigaen ved daggry.

“En og en halv kilometer vest,” sa han. “Post førtito.”

“Kan du ta meg?”

Han nikket én gang.

“Mitt navn er Stepan Ignatievich.”

Han la øksen i vognen, tok av seg den quiltede jakken og la den rundt skuldrene mine. Den luktet tobakk, hestehår, furuharpiks og vedrøyk. Jeg husker den lukten tydeligere enn sykehuset senere. Det var lukten av et vanlig liv, og i det øyeblikket føltes det vanlige livet hellig.

Han hjalp meg opp på vognen. Hesten beveget seg sakte langs en smal sti parallelt med sporene. Stepan stilte ikke spørsmål. Han vendte blikket fremover og sa bare: «Vent litt, datter. Vi er nesten fremme.”

Post førtito var en liten tømmerhytte med tak av tjærepapir, en ovn, et bord og en svart jernbanetelefon montert nær vinduet. En tidsplan var festet til veggen med fire mismatchede stifter. Ved var stablet nesten helt til takskjegget utenfor.

Stepan låste opp døren og rakte etter en førstehjelpsboks.

“Telefonen først,” sa jeg.

Han plasserte den foran meg.