De tok meg med til jernbanesykehuset i Tayshet, behandlet hodet mitt, stabiliserte foten og ga meg en uniformsskjorte og herrebukser fra et lagerrom. Klærne var for store. Jeg brettet mansjettene og satte meg ved et skrivebord mens Nikonov spisset en blyant.

“Klar?” spurte han.

“Bare for en del av det.”

Han ventet.

“Jeg vil gi deg overfallet, navnene på begge mennene, tidspunktet, stedet og forklaringene i kupeen. Jeg vil ennå ikke gi en fullstendig redegjørelse for alt jeg husker fra saksmappen.”

“Hvorfor?”

“Fordi Prokhorov må tas levende. Hvis folkene over ham får vite nøyaktig det jeg vet, vil han ikke overleve lenge nok til å vitne.”

Nikonov studerte meg, og nikket så.

“Du tenker som en etterforsker.”

“Jeg er en etterforsker.”

“Du er også offeret.”

“I dag kan jeg være begge deler. Senere kan loven skille dem.”

Han tok forklaringen.

I mellomtiden fikk Kolesnikov vite at jeg var i live.

Klokken 09:31 den morgenen ringte en av hans kontakter i transportpolitiet kontoret hans. Kolesnikov drakk sterk te fra en sølvholder inngravert for femti års jernbanetjeneste.

“Lykova overlevde,” sa mannen.

Glasset traff skålen for hardt.

“Hvor?”

“Tayshet. Regionlaget er med henne. Zhmut ankom med fly.”

Kolesnikov spurte om Stepan Ignatievich, banearbeideren som fant meg.

Så gjorde han noe som avslørte frykt tydeligere enn panikk ville ha gjort.

“Ikke gå nær ham,” sa han. “Gjør ingenting. Ring ikke. Vent.”

Han avsluttet samtalen, åpnet en flaske konjakk, helte et glass og drakk det ikke.

Kolesnikovs beskyttelse kom fra en tidligere sikkerhetsoffiser ved navn Arkady Arkadyevich, som nå er direktør for et privat sikkerhetsselskap. Arkady hadde brukt år på å lære tjenestemenn hvordan de kunne fjerne risiko uten å etterlate fingeravtrykk. Da Kolesnikov fortalte ham hva som hadde skjedd, var Arkadys svar foraktfullt.

“Du brukte Prokhorov?”

“Han kjente ruten.”

“Prokhorov skulle vitne. Han har reisebegrensninger, en kone som kjenner alle jernbaneansatte i regionen, og ingen disiplin under press. Du gjorde det svakeste vitnet i saken til mannen som angrep en aktor.”

“Han gjorde det som var nødvendig.”

“Nei, Ivan. Han gjorde det som vil ødelegge deg.”

Kolesnikov forsto da at Arkady kunne ofre ham for å beskytte det større nettverket.

Så Kolesnikov handlet alene.

Han sendte beskjed til Viktor Prokhorov: returner til Irkutsk umiddelbart. Personlig forespørsel. Kom til kontoret mitt klokken åtte om kvelden.

Viktor adlød.

Da hadde etterforskerne i Krasnojarsk allerede forseglet togvognen og funnet en liten skinnnotatbok gjemt i et metallservicerom. Den inneholdt to år med navn, datoer, betalinger, tognumre og kodede initialer. Kolesnikov dukket opp mer enn én gang. Det samme gjorde en politimajor ved navn Babenko. Det gjorde Arkady også.

Viktor visste ikke at notatboken var funnet da han kom inn på Kolesnikovs kontor den kvelden.

En flaske cognac sto åpen på skrivebordet.

“Drikk,” sa Kolesnikov. “Vi må snakke.”

Viktor tok imot glasset.

Mindre enn en time senere kollapset han inne i jernbaneadministrasjonsbygningen. Sykehuset registrerte en plutselig hjertesvikt. Først så dødsfallet naturlig ut: en middelaldrende mann under ekstremt stress, ingen åpenbar skade, ingen offentlig scene.

Hans kone trodde ikke på det.

Galina Mikhailovna Prokhorova var førtisju år gammel og hadde tilbrakt tjue år som jernbanekonduktør. Hun kjente til timeplaner, uniformer, vaner og løgner. Da en lege fortalte henne at Viktor hadde dødd av en massiv hjertehendelse, stilte hun ett spørsmål.

“Hva var det i lommene hans?”

Inventarlisten listet kontanter, et servicekort, en klokke, nøkler, treff og identifikasjon.

“Ingen papir?”

“Ingen papir.”

“Sjekk jakkefôret.”

Sykehusets lagerrom var stengt. Galina tvang vaktlegen til å åpne den. Inne i en rift i Viktors gamle jakkefôr fant hun en andre fyrstikkeske. Den inneholdt et brettet skrap med et sekssifret Irkutsk-telefonnummer og initialene A.A.

Hun forsto nok.

Hun ringte Tayshet transportkontor og spurte om assisterende aktor Vera Lykova var der. Vakthavende offiser nølte fem sekunder før han nektet å svare.

Fem sekunder var svaret.

Galina gikk om bord på nattoget til Tayshet.

Før hun dro, ringte hun igjen og presenterte seg.

“Mannen min døde i natt. Jeg har informasjon om personen som jobber med Vera Sergejevna Lykova. Jeg leverer det personlig. Hvis jeg ikke kommer, noter at jeg ringte hjemmefra klokken 10:15.”

Den samtalen reddet henne.

Det gjorde henne også farlig for de samme mennene som allerede hadde prøvd å slette meg.

Klokken 22:18 den kvelden løftet etterforskerne som søkte i bil sju madrassen i rom seks.

En lommelykt traff sølv.

Den rettsmedisinske teknikeren brukte pinsett for å fjerne den ødelagte lenken og det lille hjerteformede medaljongen. Han åpnet den og så Sonyas fotografi. Han snudde den og leste graveringen høyt.

Ingen i kupeen sa noe på flere sekunder.

“Dette er hennes,” sa hovedetterforskeren. “Forsegl det.”

Medaljongen ble bevis nummer én.