Linjen falt på plass. En kvinnelig operatør svarte fra Tulun.

“Jernbaneutveksling.”

“Koble meg til Irkutsk,” sa jeg. “Regional påtalemyndighet. Generell tilsynsavdeling. Sergej Pavlovitsj Zjmut. Nødprioritet.”

Operatøren spurte om navnet mitt.

“Si at det gjelder sak fjorten nittifire.”

Statisk fylte mottakeren. Jeg hørte på brytere som åpnet seg over hundrevis av mil. Hvert klikk føltes som en dør.

Så svarte en sekretær.

“Påtalemyndigheten.”

“Dette er Vera Lykova. Sett Sergei Pavlovich på umiddelbart.»

En pause. Fottrinn. Et nytt klikk.

“Zhmut her.”

Jeg lukket øynene.

Han og jeg hadde blitt enige om et kodeord før jeg dro. Syv bokstaver, skrevet med blyant på siste side i en privat notatbok. Ingen andre visste det—verken Andrei, den regionale aktoren eller distriktskontoret i Tayshet.

Jeg sa ordet.

Stillhet fulgte i to sekunder.

Så endret stemmen hans seg.

“Vera, hvor er du?”

“Jernbanevedlikeholdspost førtito, seksjon ett-tolv, mellom Tulun og Tayshet. Sporarbeider Stepan Ignatievich kan levere den nøyaktige markøren. Jeg ble tvunget ut av vogn sju på tog førtifire i løpet av natten. Jeg lever. Dokumentene mine ligger fortsatt i kupeen. To menn var involvert: dirigent Gennady Kravtsov og senior veileder Viktor Prokhorov. Ordren kom fra subjekt nummer tre i sak fjorten nittifire.”

Zhmut pustet én gang.

“Jeg hører deg,” sa han. “Jeg tar deg med hjem. Sett på sporarbeideren.”

Jeg ga røret til Stepan.

Han rettet seg opp mens han lyttet. To ganger sa han: «Ja, sir.» Så byttet han telefonen.

“De sender et jernbanekjøretøy fra Tulun,” sa han. “To timer. Jeg skal ikke slippe noen inn og ikke fortelle noen at du var her.”

“Bra.”

“Og jeg skal glemme ansiktet ditt.”

Til tross for alt, beveget munnviken seg.

“Prøv.”

Han matet tre vedkubber inn i ovnen, varmet vann, vasket foten min og bandasjerte den med ordentlig bandasje. Han ga meg te med bringebærsyltetøy. Jeg holdt koppen med begge hender fordi én hånd alene ikke kunne kontrollere ristingen.

I Irkutsk ringte Zhmut to samtaler.

Den første sendte en væpnet etterforskningsgruppe mot adressene knyttet til Gennady Kravtsov.

Den andre gikk til mannen min.

Senere fikk jeg vite at Andrei satt ved det samme kjøkkenbordet hvor jeg hadde forlatt ham. Den blå koppen min ble stående under en skål i midten, fordi han ikke hadde klart å vaske den.

“Sett deg,” sa Zhmut til ham.

“Hva skjedde?”

“Sett deg. Vera er i live.”

Noe falt på gulvet i Andreis ende av køen. Et glass, kanskje. Zhmut hørte den rulle.

“Hun er i live,” gjentok han. “Hun er skadet, men hun snakket til meg selv.”

Innen få timer begynte maskineriet som angriperne mine trodde de kontrollerte å bevege seg mot dem.

Tog førtifire fortsatte østover. I Krasnoyarsk skulle mannskapet på bil sju byttes. Gennady og Viktor forventet å forlate uniformene sine, gå om bord i et returtog som vanlige jernbaneansatte, og forsvinne inn i rutinen med skiftplaner og servicepass.

De visste ennå ikke at hver knutepunkt mellom Tayshet og Khabarovsk hadde mottatt sine beskrivelser.

De visste ikke at etterforskerne forberedte seg på å forsegle bil syv.

Viktigst av alt, de visste ikke hva jeg hadde etterlatt.

Den sølvfargede medaljongen lå i det trange rommet mellom madrassen og veggen i rom seks. Kjeden dens var brutt. Inni var det et fotografi av Sonya med hvite bånd i flettene. På baksiden var de inngraverte ordene: Til mamma, fra Sonya. 1. september 1994.

Det plasserte meg i det rommet mer kraftfullt enn noen uttalelse jeg kunne komme med.

Ved vedlikeholdsstasjonen ventet jeg ved ovnen til lyden av et lite jernbanekjøretøy nærmet seg gjennom tåken. Stepan gikk bort til vinduet, men åpnet ikke døren før mennene utenfor identifiserte seg med navn Zhmut hadde gitt ham.

De bar en frakk, støvler, en medisinveske og et teppe.

En etterforsker knelte foran meg.

“Vera Sergejevna, jeg er kaptein Nikonov fra den regionale påtalemyndigheten. Vi tar deg med til Tayshet. Kan du svare på noen spørsmål nå?”

“Ja.”

“Så du hvem som åpnet ytterdøren?”

“Gennady Kravtsov åpnet den under trussel fra Viktor Prokhorov.”

“Hvem dyttet deg?”

“Prokhorov.”

“Sa noen av mennene hvem som bestilte det?”

“Ikke i vestibylen. Tidligere refererte Kravtsov til en telefonsamtale og subjekt nummer tre.

Nikonov så på partneren sin.

De visste hvem subjekt nummer tre var.

Ivan Mikhailovich Kolesnikov, visedirektør for godstrafikk på Øst-Sibirske jernbane. Femtito år gammel. Et stort kontor i Irkutsk, en regjeringsbil, slektninger i regionalpolitikken, og en karriere bygget på å vite hvilket tog som beveget hvor før noen andre gjorde det.

Han hadde trodd at makten hans lå i det fjerne. Ordre ble sendt gjennom mellommenn. Penger gikk gjennom skalkontoer. Stjålet kobber krysset grenser. Folk forsvant mellom stasjonene.

Men avstand kan bli en kjede når hvert ledd begynner å snakke.