Jeg stoppet ved kanten av paddocken, underarmene lente seg mot det hvite tregjerdet. Napa-solen begynte sin langsomme nedstigning og prydet de bølgende åsene med gyldne og lilla nyanser. Jeg tok et dypt pust for å roe meg ned. Tre år. I løpet av den tiden hadde jeg ikke bare gjenopprettet Montgomery-eiendommen til fordums prakt, og fratatt den all vulgær og korporativ berøring Garrett hadde påført den, men jeg hadde også gjenvunnet min rettmessige plass ved roret for de legitime virksomhetene i Valenti-imperiet.

Jeg gjemte meg ikke lenger. Den stille, underdanige arvingen var død, begravet i den samme jorden hvor Garrett hadde dyttet meg den forferdelige ettermiddagen.

Mens jeg så ut over de enorme vinmarkene som tilhørte min sønn og meg, kom en dyp klarhet over meg. Jeg tenkte på Garrett, fortsatt råtnende i sin celle på to ganger to meter, mannen som trodde at det å rope høyest gjorde ham til konge. Jeg smiler, et søtt og oppriktig smil, et uttrykk av ren frigjøring.

Jeg begravde en gang min makt for å gjøre en ubetydelig mann stor, tenkte jeg, den indre eden stivnet som jern i brystet mitt. Jeg vil aldri senke hodet igjen. Jeg er ikke en inkubator; Jeg er imperiet.

“Mamma! Se! Leo ropte av glede da Barnaby endelig tok tre sakte skritt fremover.

“Jeg ser deg, min modige gutt!” svarte jeg, og sendte ham et kyss.

En svak hoste hørtes bak meg. Det var Elias, sikkerhetssjefen min. Han ga meg en elegant svart stresskoffert og en spesiallaget antrasittblazer. “Helikopteret er fylt med drivstoff og venter på den østlige parkeringsplassen, frøken Montgomery. Flyturen til Las Vegas tar omtrent to timer. Styremedlemmene er allerede samlet til årsmøtet. »

“Takk, Elias,” sier jeg mens jeg tar på meg blazeren. Det strukturerte stoffet fikk meg til å føle at jeg hadde rustning.

Jeg vinket farvel til brødrene mine og sønnen min, universets sanne søyle, og gikk mot helikopterplassen. Den rytmiske, øredøvende brølingen fra helikopterets rotorer pisket håret mitt idet jeg nærmet meg. Dette styremøtet var nå mitt domene. Jeg var bindeleddet mellom Valentis’ blodige fortid og vår legitime og utilnærmelige fremtid.

Jeg slo meg til ro i den luksuriøse skinnkabinen, festet setebeltet da flyet tok av uten problemer. Den enorme og skjønnheten på Napa-eiendommen krympet foran øynene mine, som en grønn juvel som smelter inn i skumringen.

Akkurat da vi krysset skygrensen, sendte min sikre, høyt krypterte telefon – en enhet kjent bare for de høyeste nivåene i nettverket vårt – ut en høyfrekvent, uvanlig tone.

Jeg tok den ut av brystlommen. Skjermen skinte i mørket i hytta. Det var et ukjent og usporbart internasjonalt budskap. Avsenderen var helt skjult, og omgikk uten anstrengelse vår multimillion-dollar brannmur.

Jeg åpnet tekstmeldingen. En skjelving, uten sammenheng med høyden, løp nedover ryggraden min da jeg leste denne ene linjen som blinket i mørket:

Dronningen av Napa har tatt tronen. Nå er det på tide å ta opp spørsmålet om din avdøde fars siste gjeld.

Hvis du ønsker å lese flere historier av denne typen, eller hvis du vil dele din mening om hva du ville gjort i mitt sted, ikke nøl med å kontakte meg. Ditt perspektiv gjør at disse historiene når et bredere publikum, så føl deg fri til å kommentere eller dele.