Jeg tegnet et kaldt og grusomt smil.

“Du burde virkelig ha sjekket skjøtet på denne eiendommen, Garrett,” hvisket jeg.

Før Garrett rakk å signalisere livvaktene sine om å følge meg, begynte bakken under føttene våre å vibrere voldsomt. Det var ikke et lett skjelv, men den matte, rytmiske rumlingen av en forestående krig. De imponerende jernportene til eiendommen, i enden av den lange bakgaten, var ikke fornøyd med å kunne åpnes; De sank brutalt med et øredøvende brak, revet av hengslene av den brutale kraften fra det ledende kjøretøyet.

En konvoi på seks dypsvarte pansrede SUV-er dukket opp på den upåklagelig velstelte plenen, og skar dype og usmakelige furer i det grønne og perfekte gresset, og omringet den forbløffede folkemengden i en perfekt koordinert taktisk sirkel.

Kapittel 3: Blodets rettigheter

Kaos brøt inn. Investorer, kvinner fra overklassen, pressen – alle spredt som redde fugler, skrikende og søkte tilflukt bak champagnebord mens de imponerende kjøretøyene, verdige et militærkjøretøy, brått stoppet opp. Støv og lukten av revet jord fylte luften.

Dørene til 4×4 åpnet seg samtidig. Tungt bevæpnede menn, kledd i skreddersydde svarte dresser, kom ut. De ropte ikke. De viftet ikke med sine automatvåpen. De dannet bare en stille, ugjennomtrengelig voldsmur rundt paviljongen, øynene skjult bak svarte solbriller. Denne absolutte disiplinen var langt mer skremmende enn bråket fra noen gategjeng.

Garretts livvakter—private sikkerhetsvakter vant til å håndtere urolige turister—stivnet, hendene hang unødvendig nær hylstrene. Et enkelt blikk fra mennene i svart fikk dem til å sakte trekke seg tilbake, hendene hevet i stille overgivelse.

To menn gikk ut av SUV-en i front.

Gédéon og Gabriel Valenti.

Brødrene mine. De to gudfedrene til organisert kriminalitet i Las Vegas. De beveget seg med den skremmende, synkroniserte elegansen til topp-rovdyr. Gideon, tre minutter eldre, hadde på seg en spesiallaget kullfarget dress, med et uttrykk like ugjennomtrengelig og hardt som granitt. Gabriel var kniven i Gideons klubb, et grusomt og hånlig smil på leppene mens han så på den livredde folkemengden.

De ignorerte gjestenes skrik. De ignorerte Chantal, som krøp sammen bak Garrett. De gikk rett til stedet hvor jeg blødde i rosebuskene.

Garrett tok et skritt frem, prøvde å blåse brystet ut for å opprettholde illusjonen av autoritet. “Hei! Du kan ikke lande sånn! Jeg er Garrett Hayes, administrerende direktør for… »

Gabriel rakk ikke engang å senke farten. Med baksiden av hånden slo han Garrett så hardt at smellet lød som en pisk. Garrett snudde seg rundt og falt sammen på platesteinene på tribunen, blod fosset fra den sprukne leppen hans. Før han rakk å komme seg unna, smalt Gabriel foten inn i Garretts polerte italienske sko, presset foten hans mot bakken og gravde hælen ned til Garrett stønnet av smerte.

Gideon knelte ved siden av meg, likegyldig til tornene som rev gjennom hans dyrebare dress. Det kalde blikket hans myknet et øyeblikk da han la merke til blodet på armene mine og måten jeg holdt magen på.

“Er du ødelagt, sorellina?” spurte han med dyp, hes stemme.

“Bare et blåmerke,” hvisket jeg mens jeg tok den utstrakte hånden hans. Han dro meg opp uten anstrengelse, og la en sterk, beskyttende arm rundt livet mitt for støtte.

Gideon vendte sitt iskalde blikk mot Garrett, som peset og kjempet under Gabriels støvel. Tvillingene stirret på mannen som nettopp hadde angrepet søsteren deres og sa, i kor, i et synkronisert ekko av ren trussel, «Det ser ut som dere har glemt hvem hun tilhører.»

Garrett spyttet blod på steinene, øynene vidåpne av en primitiv, begynnende frykt. Han så på de væpnede mennene, luksusbilene, og til slutt på brødrene mine. “Hvem… Hvem er du? stotret han.

Jeg tok et skritt frem, lente meg lett mot Gideon. Smerten i ryggen forsvant, erstattet av krystallklart, iskaldt adrenalin.

“De er brødrene mine, Garrett,” hvisket jeg kaldt, og lot stavelsene klinge i den tunge luften. “Og alt du trodde tilhørte deg, tilhører dem.”

Chantal slapp ut et kvelt, patetisk hikst, og prøvde desperat å dra den 10-karats diamanten av fingeren, men knokene var hovne av varmen. Han satt fast. Gabriel la merke til det og ga henne et smil som fikk henne til å bryte sammen.

Garrett stakk febrilsk hånden i jakkelommen, hendene skalv så mye at han knapt klarte å holde telefonen. “Jeg ringer politiet. Jeg ringer mitt private sikkerhetsselskap. Dere skal alle i føderalt fengsel! »

Han trykket på skjermen. Han ventet. Han banket igjen.

Men telefonen hans ringte ikke noe nummer. I stedet viste han en skingrende rød nødalarm. Telefonen min, gjemt i lommen, vibrerte for å bekrefte varselet. Alle forretningskontoer, personlige kredittlinjer, offshore skallselskaper og skjøter i Garrett Hayes’ navn var nettopp blitt frosset ved en internasjonal rettslig fryseordre, signert og gjennomført av Valenti Syndikatets hær av hensynsløse bedriftsadvokater. Den ble offisielt slettet fra sirkulasjon.

Kapittel 4: Banken vinner alltid