På tjue minutter var babyshoweren fullstendig demontert. Gjestene ble identifisert én etter én, telefonene deres slettet fra alle bilder og videoer av brødrenes teknikere, og de ble eskortert ut av lokalene med et forslag, rolig og skremmende, om å glemme alt de hadde sett den dagen.
Den store salen i Montgomery Estate — rommet som Garrett hadde renovert til stor kostnad, med mine penger, for å få det til å se ut som et teknologisenter i Silicon Valley — hadde blitt omgjort til et mobilt hovedkvarter for Valenti-familien. Høyytelses bærbare datamaskiner sto åpne på det lange eikebordet i spisestuen og viste kaskaderende finansielle data. Tungt bevæpnede bøller sto ved hver utgang.
Jeg satt stille i en myk fløyelslenestol bakerst i rommet. En ambulansearbeider fra et privat firma hadde nettopp sjekket konstantene mine og babyens puls i kontoret ved siden av. Babyen hadde det bra. Adrenalinet hadde fått blodtrykket mitt til å stige, men barnet mitt var trygt og i god behold. Underarmene mine var bandasjert der tornene hadde risset meg.
Garrett og Chantal ble tvunget til å bli værende midt i rommet, flankert av to håndlangere. De så ut som livredde barn, tilkalt til rektorens kontor, fratatt sin bravado og makt.
Gabriel lente seg mot den store peisen og snurret en tung sølvlighter. Gideon sto rett bak stolen min, hendene hvilende nonchalant på fløyelsryggstøtten. Det var den klassiske holdningen til en capo som beskytter sin gudfar.
“La oss se på regnskapene, skal vi?” sa Gabriel og åpnet en lærinnbundet mappe på bordet. “Garrett Hayes, du har opprettet tre skallselskaper på Caymanøyene de siste atten månedene. Du omdirigerte omtrent tolv millioner dollar i arbeidskapital fra Montgomery Estates kontoer til disse stråselskapene, og klassifiserte dem som «utenlandske markedsføringskostnader». »
Garrett svelger hardt. Hans venstre øye begynte å lukke seg under Gabriels bakhånd. “Det var… Det var en aggressiv vekststrategi. »
“Det var underslag, din amatørparasitt,” rettet Gideon med lav, truende stemme. “Du brukte også opp til grensen tre kredittlinjer knyttet til skjøtet for å kjøpe en toppleilighet i San Francisco, en yacht som for tiden ligger til kai i Sausalito, og… Gideon stoppet opp og så på Chantal med åpenbar avsky. « … En spesiallaget platinaramme som er ganske dyr for et stjålet smykke. »
Chantal falt sammen. Fasaden til den nådeløse og ambisiøse markedsdirektøren knuste i tusen biter. Hun falt på kne på det persiske teppet og dro voldsomt i fingeren. I en desperat og revet gest som skrapte huden hennes, klarte hun endelig å frigjøre seg fra ringen. Hun rev av seg den stjålne diamantringen og kastet den på bakken. Den skled på gulvet og stoppet i enden av skoen min.
“Ta det tilbake!” skrek Chantal, mascaraen dryppende i stygge svarte striper over ansiktet hennes. Hun pekte med en skjelvende finger på Garrett. “Det var hans idé! Han sa at du bare var en spøkelsesarving uten familie! Han hevdet å være hjernen bak operasjonen, at han holdt deg tom lovlig, og at vi ville ta vinmarken og etterlate deg med ingenting! Jeg visste ikke at du var… Dem! »
Garrett stirret på henne, oppslukt av svik. Den «sanne partneren» han hadde rost en time tidligere, hadde forrådt ham så snart våpnene dukket opp.
Han falt sammen på knærne ved siden av henne, og forlot all verdighet. Han krabbet noen centimeter mot meg, tårer blandet med blod i ansiktet. “Sienna… Vær så snill. Vær så snill, vi kan snakke om det. Jeg mistet oversikten. Jeg var stresset. Men jeg elsker deg! Tenk på barnet vårt! Vi kan fikse det! »
Jeg så ned på den stjålne ringen fra føttene mine, så løftet jeg dem opp til denne stakkarslige, krypende mannen som jeg en gang trodde var mitt tilfluktssted. Jeg følte ingenting. Verken sinne eller sorg. Bare det kalde, pragmatiske behovet for å fjerne en hindring.
Jeg lente meg frem og så på ham med iskald distanse. “Dette barnet skal bære mitt navn, bo i mitt hus, og aldri kjenne ditt ansikt.”
Jeg nikket til Gideon.
Garrett rygget raskt tilbake mot de tunge mahognidørene, overlevelsesinstinktene hans tok endelig overhånd over panikken. “Du kan ikke drepe meg! Hvis jeg forsvinner, vil alle vite at det var deg! »
“Drepe deg?” Gabriel ler, med en genuint underholdt latter. “Hvorfor skulle vi gjøre deg en slik tjeneste? Du er en økonomisk kriminell, Garrett. Vi foretrekker lovlig tortur. »
Gideon knipset med fingrene.
De tunge mahognidørene åpnet seg. To menn i billige, dårlig skårne dresser gikk inn i storsalen. De jobbet ikke for brødrene mine. De jobbet for den amerikanske regjeringen. De viste frem skiltene sine, med en tykk bunke dokumenter. To føderale agenter, med en føderal arrestordre for telebedrageri, underslag og sammensvergelse.
Garretts skrik runget gjennom hvelvet mens de håndjernet hans og dro ham ut i det svinnende dagslyset.
Kapittel 5: Aske av arroganse
