Rettssystemet er bemerkelsesverdig effektivt når det drives av de beste advokatene pengene kan kjøpe.
Måneder senere hadde den stekende sommervarmen gitt plass til en kjølig, gyllen høst i Napa Valley. Innhøstingen var over, vinrankene nakne, klare til å hvile før neste syklus. Sittende på min solfylte balkong, med et mykt kasjmirteppe over skuldrene, holdt jeg min friske og perfekt formede lille gutt i armene. Han hadde øynene mine. Han fikk ingenting fra faren sin.
Jeg vugget ham forsiktig, pustet inn lukten av melk og talkum, endelig fri fra skyggene fra fortiden min. Vingården blomstret under min direkte ledelse. Uten Garretts giftige ego som fremmedgjorde våre store distributører, ville resultatene våre for fjerde kvartal ha slått alle rekorder. Jeg hadde funnet fred, ikke ved å løpe fra min kraft, men ved å utøve den med presisjon.
Gabriel kom hver uke med store kosedyr. Gideon ringte hver dag og krevde nyheter om nevøens vekt. Den formidable ledelsen i Las Vegas var overraskende ettergivende overfor den yngste av Montgomery-familien.
Takket være eiendommens sterke etterretningsnettverk ble jeg holdt fullt informert om Garretts nye situasjon.
Han satt fast i en grå, vindusløs celle i et høysikkerhetsfengsel, og ventet på en rettssak han ikke hadde råd til å vinne. Valentis advokater hadde gjort alt for å sikre at hans rettsoppnevnte advokat var overveldet og dårlig forberedt. Men rettslig ruin var ikke nådestøtet. Nådestøtet kom til ham med posten.
For bare tre dager siden ankom en rettsbestemt DNA-test på Garretts metallbord. Chantal, desperat etter å finne midler til sitt forsvar, hadde forsøkt å saksøke Garrett for barnebidrag til barnet hun bar på. Resultatene av DNA-analysen viste at Chantals ufødte barn ikke var hennes. Babyen var en tjueto år gammel ung mann, en promotør av en liten nattklubb, som hun hadde en affære med.
Garrett hadde mistet sitt imperium, sin frihet, sin kone og den ultimate søylen i sin narsissisme: sin arv. Han var ingenting. En tom mann, låst inne i et bur.
Jeg kysset toppen av sønnens hode og overlot ham til barnepiken hans, en kvinne med urokkelig lojalitet som tilfeldigvis var svart belte i tre kampsporter. Jeg hadde jobb.
Jeg søkte tilflukt i det private kontoret, et gammelt rom med trearbeid som hadde tilhørt grunnleggerne av eiendommen. Jeg var i ferd med å arkivere familiens historiske arkiver, kvitte meg med Garretts forfalskede dokumenter og sette sammen Montgomery-arkivet.
Jeg knelte foran det tunge safen skjult bak et mahognipanel. Det var min avdøde fars private safe, den jeg sjelden hadde åpnet siden jeg kom til California. Jeg tastet inn kombinasjonen, de tunge låsene klikket på plass.
Jeg tok frem hauger med gamle skjøter og ivarehaverobligasjoner. Men da jeg rotet dypt inn i denne mørke, støvete hulen, berørte hånden min noe ukjent.
Jeg tok henne med ut i lyset. Det var en tung midnattsblå fløyelsboks, på størrelse med en humidor. Jeg lot fingrene gli over lokket. Den var forseglet med et vokssegl jeg aldri hadde sett før: verken Valentis ulv eller Montgomerys eføy, men en tohodet slange som bet seg i halen.
Under messinglåsen på boksen lå en tykk elfenbenskonvolutt. Den var forseglet med samme voksforsegling. En kuldegysning gikk nedover ryggen min da jeg leste den elegante håndskrevne kalligrafien som prydet forsiden.
Den var ikke adressert til meg. Den var ikke adressert til min avdøde far, heller ikke til Gideon, eller til Gabriel.
Den var kun adressert til babyen min.
Kapittel 6: Den virkelige spaken
Tre år går i et øyeblikk når du bygger et imperium i stedet for å overleve et ekteskap.
Solen stekte ned de enorme vinmarkene på Montgomery-eiendommen. Jeg gikk mellom de endeløse radene med grønne vinranker, jorden knaste behagelig under støvlene mine. Foran meg lød luften av gledelig og spontan latter.
Min tre år gamle sønn,LeoHe løp foran, de svarte krøllene hans danset i vinden. Han var helt fryktløs, en egenskap som skremte meg like mye som den fascinerte meg. Han løp til treinnhegningen hvor onklene hans, Gideon og Gabriel, ventet på ham. De fryktinngytende lederne for Las Vegas-syndikatet var dekket av støv, og prøvde å lære en smårolling å ri på en sta Shetlandsponni ved navn Barnaby.
Gabriel, en mann som jevnlig skremte kasinomagnater med en enkel kremt, knipset med tungen og tilbød ponnien en miniatyrgulrot, mens Gideon gikk ved siden av dem, hendene hvilende på Leos midje, som for å beskytte ham. I verdens øyne var de nådeløse og kalde menn. For Leo var de bare onklene hans, sterkt lojale og fullstendig prisgitt ham.
