Jeg så ned på mannen som sov ved siden av meg, en mann jeg hadde valgt for å redde meg fra monstrene fra fortiden, bare for å innse at jeg hadde invitert en parasitt inn i sengen min.
Kapittel 2: Bruddet
Ettermiddagssolen brente de velstelte plenene på Montgomery Estate, og lyste opp et kvalmende overdådig miljø. Det var babybursdagen min. Arrangementet skulle egentlig være en intim samling, men Garrett grep grepet det og gjorde det viktige øyeblikket til en sosial galla. Lyslenker hang prangende fra de århundregamle eiketrærne, en strykekvartett spilte sjelløs klassisk musikk, og lokale pressefotografer vandret rundt i den hvite teltpaviljongen.
Sittende i en høyrygget fletstol følte jeg meg som et enkelt tilbehør. Min blomstrete silke-mammakjole klistret ubehagelig til huden i den trykkende varmen. Anklene mine var hovne, ryggen gjorde vondt med en dump, dunkende smerte, og diamanten som var stjålet fra moren min var ikke å finne noe sted.
Garrett var i sitt ess, tronende ved champagnefontenen, lo høyt sammen med investorene. Chantal Thorne forlot aldri hans side, formet i en skarlagenrød kjole som brøt alle uskrevne regler for sosial etikette. Hun så mindre ut som en ansatt og mer som en rovdyr som lusker rundt skadet bytte.
Jeg nippet til kullsyrevannet mitt mens jeg så på folkemengden. Jeg hadde ringt den kvelden jeg fant kvitteringen fra gullsmeden. En enkel kryptert samtale til et nummer i Las Vegas som jeg ikke hadde ringt på fire år. Nå ventet jeg bare.
“Mine damer og herrer, kjære kolleger og venner!” Garretts stemme runget gjennom det skjulte lydanlegget. Stående på scenen holdt han en mikrofon. Strykekvartetten døde ut. Publikum ble stille, og vendte oppmerksomheten mot øyeblikkets mann.
“Vi er samlet i dag for å feire fremtiden til denne eiendommen,” kunngjorde Garrett, brystet hans bulte. Han så ikke på meg. Blikket hans gransket investorene. “Å bygge Montgomery-merket har vært den største utfordringen og triumfen i mitt liv. Dette krevde en visjon. Dette har krevd en urokkelig dedikasjon til fortreffelighet. Og viktigst av alt, det krevde en partner som virkelig forsto min besluttsomhet. »
Jeg satte meg opp i stolen, et snev av uro brøt endelig gjennom min studerte ro.
Garrett tok kontakt, men ikke til meg. Han lente seg mot folkemengden. Chantal tok et skritt frem, leppene strukket ut i et selvsikkert og seierssikkert smil, og tok hånden hans. Han dro henne til plattformen ved siden av seg.
En kollektiv mumling av forbauselse gikk gjennom gjestene. Pressefotografene løftet instinktivt linsene sine.
“Et ekte imperium trenger en ekte dronning,” fortsatte Garrett, stemmen hans fikk en tone av teatralsk oppriktighet. “Noen som kjemper sammen med meg i skyttergravene. Chantal var den partneren. »
Jeg hadde et tomrom. Den blendende dristigheten i tingen lammet meg et øyeblikk. Jeg satte meg smertefullt opp fra kurvstolen, den tunge magen min forstyrret balansen min. “Garrett,” sa jeg, stemmen min gjennomboret hviskingen. “Gå av. Umiddelbart. »
Han sendte meg et sint blikk, den sjarmerende administrerende direktørens maske sprakk og avslørte den lunefulle og hensynsløse gutten som gjemte seg under. Han mistet mikrofonen. En skingrende tilbakemelding slapp ut fra den. Han forlot plattformen og gikk rett mot meg.
“Ikke våg å ydmyke meg foran dem,” hveste han, og grep armen min så hardt at fingrene gravde seg inn i musklene mine.
“Du dummer deg ut,” svarte jeg med iskald stemme. “Slipp meg.”
“Det er over for deg, Sienna. Jeg tømte kontoene dine. Vinplantasjen finansieres av mine skallselskaper. Du har ingenting igjen. »
Med et skarpt og voldsomt slag dyttet Garrett meg tilbake.
Hælen min satte seg fast i kanten av steinterrassen. Jeg prøvde å gripe tak i bordkanten, men fingrene mine fant bare tomhet. Jeg lente meg bakover og krasjet mot den tette og tornete klumpen av de prisvinnende gamle rosebuskene.
Skarpe, giftige torner rev gjennom silkekappen min, og skar leggene og underarmene mine dypt. Jeg falt i bakken med et dunk, og krøllet meg instinktivt sammen for å beskytte magen. En brennende smerte løp nedover ryggraden min. Rop og gisp steg fra gjestene, men ingen rørte seg. De var lammet av den kollektive frykten i øyeblikket.
Garrett sto over meg, brystet peset. Han så ned på meg, blodig i støvet, og all menneskelighet forsvant fra blikket hans.
Ved hans side trådte Chantal frem. Hun la en hånd på skulderen hans. I det øyeblikket skinte ettermiddagssolen det blendende skjæret fra en stein på venstre ringfinger. Det var min mors ti karat smaragdslipte diamant, satt i en glorie av vulgær platina. Hun viste frem den stjålne ringen min med et smil av kvalmende stolthet.
Jeg grep tak i den verkende magen min og så opp på dem begge. Sjokket har lagt seg. Ønsket om et normalt, fredelig liv har fordampet som vann i en varm stekepanne. Valenti-blodet, sovende i årevis, våknet i meg, mørkt og absolutt.
