“De krangler om støtte. Hun tar med Roman til noen avtaler, og lar ham så være hos oss. Gleb vet ikke hva han skal tro lenger.”
“Det er noe han må diskutere med en familierettsadvokat.”
“Jeg vet det.”
Hun tørket ansiktet.
Så så hun på meg på en måte jeg kjente igjen.
Det kom en ny forespørsel.
“Masha…”
“Nei.”
“Du aner ikke engang hva jeg skulle spørre om.”
“Jeg har en rimelig gjetning.”
Hun senket stemmen.
“Vi gir leiligheten tilbake.”
Jeg frøs.
“Hva?”
“Den nye.”
Den opprinnelige bygningen var revet gjennom gjenbosettingsprogrammet. I stedet hadde eierskapsrettighetene resultert i en erstatningsleilighet.
Leiligheten Gleb og moren hans hadde hatt nytte av fordi de hadde tatt min.
“Vi overfører det til deg.”
Jeg stirret på henne.
“For hva?”
“Hjelp oss.”
“Med Roman?”
“Med alt.”
“Nei.”
“Masha, vær så snill.”
“Hva er det egentlig du kjøper?”
Ansiktet hennes ble rødt.
“Vi kjøper ingenting.”
“Du tok leiligheten min da jeg var sårbar. Du beholdt erstatningen. Nå kollapser Glebs liv, og plutselig har det å returnere eiendommen min blitt et forhandlingskort.»
“Jeg sa vi tok feil.”
“To år for sent.”
“Jeg prøver å fikse det.”
I studied her.
Det var frykt i ansiktet hennes nå, men noe annet også.
Utmattelse.
Arrogansen var brent ut av henne.
“Går Gleb med på å overføre leiligheten?”
“Ja.”
“Frivillig?”
“Han har ikke noe valg.”
“Alle har et valg.”
Zhanna svelget.
“Han er enig.”
Jeg tenkte på Roman.
En liten gutt fanget i en krig mellom voksne.
Uansett hans biologiske historie, trengte han behandling.
Og jeg innså at det fantes en måte å skille nåde fra overgivelse.
“I morgen,” sa jeg, “møter du og Gleb meg og advokaten min hos en notarius.”
Zhannas øyne ble store.
“Du vil hjelpe?”
“Jeg er ikke ferdig.”
Hun ble stille.
“Leiligheten er lovlig overført. Ingen løfter. Ingen muntlige avtaler.”
Hun nikket raskt.
“Og i bytte?”
“I bytte vil jeg hjelpe deg med å finne de riktige spesialistene og en advokat som kan forklare Glebs juridiske posisjon angående farskap og støtte.”
Ansiktet hennes lyste opp.
Jeg løftet en hånd.
“Det er en annen betingelse.”
“Hva?”
“Du garanterer finansiering for Romans fullstendige anbefalte behandlingskurs.”
Hun stirret på meg.
“Men hvis han ikke er Glebs—”
“Han er fortsatt barnet dere alle har kalt familie.”
Zhannas munn lukket seg.
“Hvis du ber meg bruke kontaktene og tiden min til å hjelpe til med å rydde opp i dette rotet, blir ikke barnet engangsvis fordi et DNA-resultat såret Glebs stolthet.”
Hun så ned.
“Du har rett.”
“Jeg vil at den forpliktelsen skal dokumenteres.”
“Det kan bli dyrt.”
“Ja.”
Hun så hjelpeløst på meg.
“Det var også å stjele en leilighet.”
Neste morgen satt Anatoly Maximovich ved siden av meg på notarius kontor.
Da Gleb kom inn med moren sin, kjente jeg ham nesten ikke igjen.
Han hadde gått ned i vekt.
De dyre klærne hans hang annerledes.
Den polerte selvtilliten var borte.
I årevis hadde jeg forestilt meg hvordan det ville føles å se ham bli beseiret.
Svaret overrasket meg.
Det føltes som ingenting.
Han satt overfor meg.
“Masha.”
“Maria.”
Munnen hans strammet seg.
Anatoly åpnet mappen.
“Vi skal holde dette enkelt.”
Gleb så på meg.
“Trenger du virkelig en advokat for dette?”
“Ja.”
“Vi kan snakke privat.”
“Nei.”
Han smilte nesten.
“Er du fortsatt redd for meg?”
“Nei.”
Det svaret så ut til å plage ham mer.
“Jeg lærte bare noe av deg.”
“Hva?”
“Dokumenter betyr noe.”
Anatoly hostet én gang, og skjulte det som kanskje var moro.
Papirarbeidet ble gjennomgått sakte.
Hver side.
Hver klausul.
Alle konsekvenser.
Da notaren spurte om jeg forsto transaksjonen, lo jeg nesten av symmetrien.
“Ja,” sa jeg.
“Jeg forstår hvert ord.”
Gleb hørte det.
Det gjorde også moren hans.
Den nye leiligheten ble overført til meg.
Separat ble forpliktelsen knyttet til Romans behandling dokumentert.
Først etter at alt var fullført, oppga jeg de juridiske og medisinske kontaktene jeg hadde lovet.
Gleb ble sittende mens Zhanna samlet vesken sin.
Så sa han: «Kan vi snakke i fem minutter?»
Anatoly så på meg.
Jeg nikket.
“Her inne.”
Gleb kastet et blikk mot advokaten.
“Alene.”
“Nei.”
Ansiktet hans ble hardt.
“Masha, jeg kommer ikke til å gjøre noe.”
“Jeg vet det.”
“Hvorfor da?”
“Fordi jeg foretrekker det slik.”
Han stirret på meg.
Til slutt lente han seg tilbake.
“Elena ødela meg.”
Jeg sa ingenting.
“Hun løy om Roman.”
Stillhet.
“Hun tok imot penger.”
Jeg sa fortsatt ingenting.
“Hun etterlot gjeld overalt.”
“Gleb.”
“Hva?”
“Hvorfor forteller du meg dette?”
Uttrykket hans endret seg.
Kanskje han hadde forventet sympati.
Kanskje sinne.
Kanskje triumfer.
Hva som helst ville ha gitt ham en vei tilbake inn i mitt følelsesliv.
Likegyldighet ga ham ingenting.
“Jeg trodde du ville forstå.”
“Jeg forstår.”
“Og?”
“Og du tok valg.”
Kjeven hans strammet seg.
“Folk gjør feil.”
“Ja.”
“Du har aldri laget en?”
“Mange.”
