DEL 3

Elena krysset det ene lange benet over det andre og hvilte hendene på den dyre vesken hun hadde lagt på pulten min som om hun eide rommet.

“Vi er koblet sammen gjennom Gleb,” sa hun.

Stemmen hennes var lav og polert, nesten intim. Hun lente seg tilbake i besøksstolen og studerte meg med den rolige nysgjerrigheten til en som allerede hadde bestemt hvordan samtalen skulle ende.

Jeg svarte ikke.

Elenas smil ble litt bredere.

“Du la merke til at han ikke sov hjemme i natt, ikke sant?”

Den setningen fjernet det siste laget av tvetydighet.

Jeg satt helt stille bak pulten min.

“Jeg vet ikke hvilken historie Gleb ga deg,” fortsatte hun, “men jeg kan spare deg for tid. Han tilbrakte natten hos meg.”

Det var ingen unnskyldning i stemmen hennes. Ingen flauhet. Hun formidlet informasjonen like uformelt som om hun fortalte meg hvor han hadde parkert bilen sin.

Så la hun til unødvendige detaljer om vin, dyre forretter og en kveld hun tydelig ville at jeg skulle forestille meg.

Jeg stoppet henne.

“Jeg er ikke interessert i detaljene.”

Hun trakk på skuldrene.

“Greit. Det gjør det sikkert lettere.”

Utenfor kontoret kunne jeg høre de velkjente lydene fra klinikken som gikk mot slutten: en skuff som lukket seg, et barn som lo et sted i korridoren, knirkingen fra gummisåler mot polert gulv. Det var nesten fornærmende at verden kunne forbli så vanlig mens en fremmed satt overfor meg og forklarte at hun hadde tilbrakt natten hos mannen min.

Elena lente seg frem.

“Gleb er lei av ekteskapet ditt.”

Jeg så på henne.

“Han kjeder seg, Maria. Han trenger lidenskap. Spenning. Noe uventet. Ikke de samme måltidene, de samme rutinene, det samme forutsigbare livet hver dag.”

Armbåndet hennes klinget mykt da hun beveget håndleddet.

“Han fortjener å være fri.”

Jeg kjente noe varmt stige gjennom meg, men stemmen min forble jevn.

“Jeg lenket ham aldri til noe.”

“Det er ikke det jeg mener.”

“Jeg vet nøyaktig hva du mener.”

Jeg foldet hendene på pulten.

“Gleb er voksen. Hvis han ønsker å avslutte ekteskapet, er han fullt i stand til å diskutere det med sin kone uten å sende en representant.»

For første gang endret Elenas uttrykk seg.

Bare litt.

Så lo hun.

“Du forstår virkelig ikke menn.”

“Tydeligvis ikke.”

“De blir komfortable. De blir slaver av rutinen. Gleb er vant til at du tar deg av alt. Mat. Klesvask. Hjem. Stabilitet. Han vil ikke ta den vanskelige avgjørelsen fordi du har gjort det for praktisk å bli værende.”

Hun vippet på hodet.

“Så jeg gjør det lettere.”

“Så generøst.”

Øynene hennes smalnet.

“Du står i veien for ham.”

Jeg holdt nesten på å le.

I stedet så jeg mot døren.

“Elena, uansett hvilken avtale som finnes mellom deg og min ektemann, vil jeg nå diskutere med ham.”

“Du gjør dette vanskeligere enn det trenger å være.”

“Nei. Jeg avslutter en samtale som aldri trengte å skje.»

Før hun rakk å svare, åpnet døren seg noen centimeter.

En bekymret mor jeg kjente igjen, lente seg inn.

“Maria Aleksejevna, jeg beklager. Jeg vet at vakten din er over, men kan du være så snill å se på Kostya? Han fikk utslett etter lunsj, og det blir verre.”

Synet av det engstelige ansiktet hennes brakte rommet tilbake i perspektiv.

Et barn trengte en lege.

Ekteskapet mitt kunne vente ti minutter.

“Selvfølgelig,” sa jeg. “Gi meg et øyeblikk.”

Kvinnen takket meg og forsvant igjen.

Jeg snudde meg mot Elena igjen.

“Jeg tror jeg har gitt deg nok av tiden min.”

Hun reiste seg sakte.

Jeg gestikulerte mot døren.

“Jeg har en pasient som venter.”

Elena glattet ut stoffet på kjolen sin og løftet vesken.

“Det er ingen vits i å holde fast ved Gleb hvis han ikke elsker deg lenger.”

Noe inni meg nådde endelig sin grense.

“Gå.”

Hun blunket.

“Unnskyld?”

“Ut av kontoret mitt.”

Stemmen min forble lav.

“Det er den mest høflige versjonen du kommer til å høre fra meg.”

Et øyeblikk sprakk hennes perfekte fatning. Så kom hun seg, ga meg et overlegent lite smil, og gikk ut på umulig høye hæler.

Kostja og moren hans kom inn med en gang.

Min sykepleier Galina fulgte etter med papirer i armene og kastet et nysgjerrig blikk mot korridoren der Elena hadde forsvunnet.

Jeg tar på meg mitt profesjonelle ansikt.

I de neste tjue minuttene undersøkte jeg en redd liten gutt, beroliget moren hans, forklarte hvilke symptomer jeg skulle se etter, og skrev ned behandlingsinstruksjonene.

Han hadde ikke gjort noe galt.

Uansett hva Gleb hadde gjort, kunne det ikke få meg til å være uforsiktig med et barn.

Først etter at de hadde gått, lukket Galina døren.

“Hvem var den modellen?” spurte hun.

Jeg stirret på journalen foran meg.

“Noen med en personlig sak.”

Galina så på ansiktet mitt.

“Dårlig personlig sak?”