MANNEN MIN FORSVANT I EN HEL NATT ETTER Å HA PÅSTÅTT AT HAN REPARERTE MORENS KRAN, MOREN HANS GJORDE NARR AV MEG MENS HUN DEKKET OVER FOR HAM, OG DA HAN ENDELIG GIKK HJEM OG LUKTET SOM OM HAN HADDE DRUKNET SEG I PARFYME, FALT BLIKKET MITT PÅ SKJORTEKRAGEN HANS—OG JEG STOPPET MIDT I SETNINGEN.

Morgenene da jeg var utslitt før den første pasienten kom.

Nettene da det virket som om alle andre hadde et hjem bortsett fra meg.

Ingen av disse øyeblikkene så ut som seier.

Men sammen ble de ett.

Etter hvert ble leiligheten bare mitt hjem.

Ikke bevis.

Ikke hevn.

Ikke kompensasjon.

Hjem.

Og det var nok.

Denne historien har blitt uavhengig adaptert og fiksjonalisert for underholdning; karakterer, dialog, steder, hendelser og identifiserende detaljer er endret, og det bør ikke betraktes som en nyhetsrapport eller faktabasert beretning.