“Jeg trenger et sted å bo.”

“Vi finner noe.”

“Du har allerede din datter, svigersønn og barnebarn. Jeg flytter ikke inn i hjemmet ditt.”

“Jeg tilbød meg ikke,” sa hun tørt. “Min svigersønn ville besvime.”

Jeg lo for første gang på to dager.

Så lente hun seg nærmere.

“Min gamle nabo jobber på en privat barneklinikk. De kan trenge en annen lege. Du kan ta ekstra vakter.”

“Det ville hjulpet.”

“Og Galina kjenner halve byen. Hun får høre om en leilighet før solnedgang.”

Den spådommen var nesten korrekt.

Advokaten Albert anbefalte, het Anatolij Maksimostitsj.

Han gikk med på å møte meg tidlig neste morgen fordi han var på vei hjem fra en forretningsreise og kunne stoppe ved et bakeri nær togstasjonen.

Han var tynn, skarpsynt og økonomisk med ord.

Jeg la kopier av alle dokumentene jeg hadde klart å finne på kafébordet mellom oss.

Han leste sakte.

En gang.

Men igjen.

Han trommet med en lang finger mot fullmakten.

“Dette er vanskelig.”

Hjertet mitt sank.

“Umulig?”

“Jeg sa ikke umulig.”

Han så på meg.

“Du signerte dette mens du var lovlig kompetent.”

“Ja.”

“Notaren ser ut til å ha forklart omfanget.”

“Det gjorde hun. Kort.”

“Og du signerte.”

“Ja.”

“Vi kan forsøke å utfordre omstendighetene, men jeg vil ikke lyve for deg. Den andre siden vil hevde at du forsto hva du gjorde.”

“Jeg forberedte meg til operasjon.”

“Det betyr noe. Men det ugyldiggjør ikke automatisk dokumentet.»

Han lente seg tilbake.

“Mannen din valgte en metode som ser lovlig ut utenfra.”

“Det høres ut som et kompliment.”

“Det er det ikke.”

Han presset kopiene sammen.

“Noen ganger er den sterkeste juridiske posisjonen og den sterkeste moralske posisjonen ikke den samme posisjonen.”

“Så hva gjør vi?”

“Vi leter etter svakhet.”

“I overføringen?”

“I alt.”

Han spurte om Glebs arbeid.

Hans økonomi.

Bygningen.

Gjenbosettingsprogrammet.

Moren hans.

Noen sideavtaler.

Eventuelle uvanlige betalinger.

Alle løgner jeg kunne dokumentere.

Jeg ristet på hodet.

“Jeg trodde han var ærlig.”

Anatoly ga meg et flatt blikk.

“Denne ærlige mannen tok kontroll over leiligheten din mens du skulle opereres, overførte den bak ryggen din, og ventet til du oppdaget affæren hans før han fortalte deg at du ikke hadde noe hjem.”

Når han sa det slik, ble absurditeten åpenbar.

“Jeg antar at min vurdering av karakter trenger arbeid.”

“Din vurdering av dokumenter trenger arbeid.”

Til tross for alt, smilte jeg.

Han fortsatte.

“En ting til. Unngå private konfrontasjoner med ham når det er mulig.”

“Hvorfor?”

“Fordi han allerede har vist at han planlegger fremover.”

Den setningen ble værende hos meg.

“Hva foreslår du?”

“Jeg foreslår forsiktighet. Ingen skrikekamper. Ingen dramatiske scener. Ingen trusler. Hold kommunikasjonen kort. Før oversikt. Og hvis du har et annet trygt sted å bo, vurder å bruke det.”

Da jeg spurte hva jeg skyldte ham, viftet han det bort.

“Albert ba meg behandle deg som familie under den første konsultasjonen.”

“Da får jeg i det minste betale for frokosten.”

Han takket ja.

Da han reiste seg for å gå, sjekket han klokken.

“Ikke anta at en dårlig åpningsposisjon betyr en dårlig slutt.”

Jeg så ham dra.

Den morgenen, da jeg kom til kontoret mitt, ventet Galina.

“Tatyana sa at du trenger et sted.”

Nyheter spredte seg raskt på klinikkene.

“Tilsynelatende.”

“Romkameraten min bor egentlig sammen med kjæresten sin nå. Hun kommer hjem kanskje en gang i uken og klager fortsatt over å betale halvparten av husleien.”

Galina gliste.

“Så flytt inn.”

Jeg stirret på henne.

“Du er seriøs?”

“Fullstendig.”

“Jeg vil ikke blande meg inn.”

“Du vil blande deg mindre inn enn min nåværende romkamerat.”

Innen kvelden hadde jeg flyttet mine første esker.

Gleb så fra døråpningen til leiligheten mens jeg bar dem ut.

Han skjulte ikke sin tilfredshet.

“Trenger du hjelp?”

Jeg ignorerte ham.

“Masha.”

Jeg fortsatte å gå.

“Ikke vær barnslig.”

Jeg husket Anatolys råd og sa ingenting.

Den stillheten irriterte Gleb langt mer enn noen fornærmelse kunne ha gjort.

Noen uker senere søkte han om skilsmisse.

På den første høringen spurte dommeren om vi ønsket tid til å forsone oss.

Gleb så på meg.

Jeg så på dommeren.

“Nei.”

Ingen av oss trengte ekstra tid.

Det var diskusjoner mellom advokater.

Anatoly forsøkte å forhandle om kompensasjon.

Glebs side nektet.

Ifølge advokaten hans var det Gleb som vedlikeholdt leiligheten, håndterte reparasjoner og håndterte husholdningsutgifter, mens jeg bidro med svært lite.

Da Anatoly fortalte meg dette, lo jeg.

“Det er en løgn.”

“Ja.”

“Jeg betalte for maten. Strømregningene kom fra vårt felles husholdningsbudsjett. Jeg jobbet fulltid.”

“Jeg vet det.”

“Han får meg til å høres ut som en avhengig.”

“Det er historien de trenger.”

“Da beviser du at det er falskt.”

“Vi skal prøve.”

Måneder med juridisk konflikt lå foran oss.

Jeg var forberedt på det.

Så endret Glebs advokat retning.

Han foreslo et forlik.