“Veldig.”

Hun sluttet umiddelbart å stille spørsmål.

Det var en av tingene jeg elsket med henne.

Hun kunne være uendelig nysgjerrig, men hun visste når nysgjerrighet ble til grusomhet.

“Da drar vi,” sa hun. “Før en annen pasient dukker opp og bestemmer at du bor her.”

Jeg smilte nesten.

Da jeg kom hjem den kvelden, hadde utmattelsen satt seg i beina mine.

Jeg hadde forestilt meg dusinvis av versjoner av konfrontasjonen på vei dit.

Gleb tilstår.

Gleb nekter for alt.

Gleb fikk panikk fordi Elena hadde ignorert en hemmelig avtale mellom dem.

Gleb trygler.

Gleb blir sint.

Jeg var forberedt på nesten alt.

Det jeg ikke var forberedt på, var normalitet.

TV-en spilte i stua.

Gleb lå utstrakt over favorittsofaen sin med fjernkontrollen i den ene hånden, og så helt avslappet ut.

Han hørte meg komme inn.

“Jeg har allerede spist,” ropte han. “Men lag grønn te til meg, ingen tilsetningsstoffer. Ta med noen kjeks også. Jeg er utslitt.”

Jeg sto i gangen med en sko fortsatt på.

I flere sekunder lurte jeg oppriktig på om Elena hadde løyet.

Hvordan kunne en mann hvis affære nettopp hadde blitt avslørt se så komfortabel ut?

Ville hun ikke ha fortalt ham at hun hadde besøkt meg?

Ville han ikke passe på inngangsdøren?

Ville det ikke være noe—frykt, spenning, skyld?

Det var ingenting.

Jeg skiftet klær, vasket ansiktet og gikk inn på kjøkkenet.

Vane er en merkelig ting.

Selv etter å ha fått vite at en annen kvinne hevdet å sove med mannen min, lagde jeg fortsatt teen han hadde bedt om.

Jeg puttet min egen middag i mikrobølgeovnen.

Så bar jeg koppen hans inn i stua.

“Noe merkelig skjedde i dag,” sa jeg.

Han klikket gjennom kanalene.

“Hva? Noen har fått en hale?”

“Nei.”

Jeg satte teen ned.

“En kvinne kom til kontoret mitt.”

Tommelen hans stoppet på fjernkontrollen.

“Hun sa hun het Elena.”

Stillhet.

“Hun introduserte seg som din frue.”

Gleb rørte seg ikke.

“Hun sa også at dere tilbrakte natten sammen.”

Øynene hans forble på TV-en.

“Og tydeligvis mener hun at jeg bør trekke meg til side så dere to kan være lykkelige.”

Et sekund gikk.

Så en til.

Gleb mumlet noe for seg selv.

“Hva?”

Han slo av TV-en.

Den svarte skjermen reflekterte oss begge.

“Hun gjorde det faktisk.”

Det var nok.

Alle gjenværende illusjoner kollapset.

Jeg tenkte på leppestiften på kragen hans.

Den tunge skyen av parfyme.

Morens pause på telefonen.

Historien om Sasha.

Ingenting av det var forvirrende lenger.

“Du var ikke med Sasha.”

Gleb sukket.

“Maria, hvorfor får du meg til å bekrefte noe som allerede er åpenbart?”

Jeg stirret på ham.

“Så ja.”

“Ja.”

Han reiste seg.

“Ja, jeg har en annen kvinne.”

Han snakket med den slitne tålmodigheten til en som innrømmet at han hadde glemt å kjøpe melk.

“Det er ingen vits i å lyve nå. Jeg ville ikke gjøre deg opprørt. Du er ikke et dårlig menneske, Masha. Du bare…”

Han lette etter et ord.

“Annerledes.”

Jeg holdt nesten på å le.

“Ikke en dårlig person.”

“Det er ikke en fornærmelse.”

“Nei. Tilsynelatende er det trøstepremien.”

Stemmen min skalv en gang, og jeg hatet at han hørte det.

Ansiktet hans strammet seg umiddelbart.

“Ikke begynn å bli hysterisk.”

Jeg så på ham.

“Jeg er ikke hysterisk.”

“Du hever stemmen.”

“Jeg oppdaget at mannen min har løyet for meg og ligger med en annen.”

“Det er ikke en ekstraordinær tragedie.”

Den setningen traff hardere enn jeg hadde forventet.

Gleb spredte hendene.

“Jeg er en vanlig mann. Menn har instinkter. Du er lege. Du burde forstå biologi.”

Jeg stirret vantro på ham.

“Er det argumentet du valgte?”

“Du vet hva jeg mener.”

“Det gjør jeg. Dessverre.”

Jeg tok et pust.

“For meg er utroskap ikke en ufarlig biologisk impuls. Det er svik.”

Han himlet med øynene.

“Der. Det dramatiske ordet.”

“Pakk sakene dine.”

Han stoppet.

Jeg gjentok det.

“Pakk sakene dine og dra.”

Et øyeblikk så han bare på meg.

Så trakk munnen hans seg til et smil.

Det var ikke flau.

Det var ikke nervøst.

Den var nesten fornøyd.

Han tok et skritt nærmere.

“Og hvor er det egentlig du kaster meg ut, kjære?”

“Hvor som helst du vil.”

Jeg matchet tonen hans.

“Gå til Elena. Gå til moren din, siden hun tydeligvis har gitt deg alibiene dine. Skaff deg et hotell. Lei en leilighet.”

Jeg pekte mot gangen.

“Men du blir ikke her.”

Glebs smil ble bredere.

“Du har rett i én ting.”

Han satte teen sin på stuebordet.

“Noen må pakke.”

Magen min strammet seg.

Han gestikulerte mot stolen.

“Sett deg.”

“Nei.”

“Masha.”

“Jeg sa nei.”

Han så på meg et sekund til, tydelig fornøyd med at jeg ennå ikke forsto hva han skulle si.

Så snakket han nesten uformelt.

“Det er du som drar.”

Rommet virket stille rundt oss.

“Hva?”