Vi satte oss ved kjøkkenbordet og laget en plan.
Ofelia trengte hjelp de første seks ukene etter operasjonen, men det betydde ikke at hun måtte flytte inn hos oss. Vi kunne organisere omsorgen slik at hun fikk støtte uten at én person måtte ofre alt.
Raúl skulle besøke henne mandag, onsdag og fredag etter jobb. Mónica skulle komme tirsdag og torsdag om morgenen før hun åpnet salongen. Jeg skulle besøke henne på lørdager for å ta med matvarer og følge henne til fysioterapi, men bare når det passet med arbeidet mitt og mine egne planer.
Vi kontaktet også en kvinne fra nabolaget, fru Tere, som kunne hjelpe Ofelia om formiddagen med medisiner, personlig stell og måltider. Hun skulle få tre hundre pesos per dag, og vi tre skulle dele utgiftene.
Det var ikke den billigste løsningen. Men det var en løsning som ikke krevde at jeg skulle slutte å leve mitt eget liv.
Da vi presenterte planen for Ofelia, protesterte hun først.
«Så dere skal betale en fremmed for å ta vare på meg?»
«Vi skal betale noen som kan hjelpe deg», svarte Raúl. «Det er ikke det samme som å overlate deg til deg selv.»
«Jeg vil ikke ha fremmede i huset mitt.»
«Da kan vi undersøke andre alternativer», sa Mónica. «Men du kan ikke kreve at Verónica skal være tilgjengelig hele dagen.»
Ofelia så på meg.
Jeg visste at hun ventet på at jeg skulle gi etter, slik jeg alltid hadde gjort.
Denne gangen lot jeg stillheten vare.
Til slutt sukket hun.
«Greit. Vi prøver.»
Det gjensto imidlertid én ting: leieavtalen.
Raúl ba henne ringe nevøen sin mens vi var til stede. Hun protesterte, men han ga seg ikke. Til slutt tok hun telefonen og forklarte at hun hadde ombestemt seg, og at huset ikke skulle leies ut likevel.
Nevøen ble sint.
«Tía, du lovet meg at jeg kunne flytte inn fra september! Jeg har allerede begynt å planlegge flyttingen.»
«Jeg vet det», svarte hun.
«Da kan du ikke bare ombestemme deg!»
Hun lukket øynene.
«Jeg skulle ha snakket med familien min før jeg lovet deg noe. Det var min feil.»
Det var første gang jeg hørte henne innrømme det uten å skylde på noen andre.
En dag senere ba Ofelia oss komme hjem til henne.
Da vi ankom, hadde hun laget kaffe de olla, den sterke kaffen hun pleide å servere på søndager. Hun beveget seg sakte med rullatoren, men hadde dekket bordet med små kopper og en tallerken med søtt brød.
«Sett dere», sa hun.
Vi gjorde som hun ba om.
Hun så på meg lenge før hun snakket.
«Verónica, jeg vil be deg om unnskyldning.»
Jeg sa ingenting.
«Jeg hadde ikke rett til å slå deg. Jeg hadde ikke rett til å gå inn i leiligheten deres uten tillatelse. Og jeg hadde ikke rett til å bestemme at jeg skulle flytte inn hos dere.»
Stemmen hennes skalv.
«Da jeg var ung, måtte jeg gjøre alt svigermoren min krevde. Jeg laget mat til hele familien, vasket klærne deres og passet barna mens de andre gikk ut. Hvis jeg protesterte, fikk jeg høre at en god kone aldri klaget. Jeg trodde det var slik familier fungerte.»
Hun så ned i kaffekoppen.
«Jeg har brukt hele livet på å gjøre det samme mot deg, uten å spørre om det var rettferdig. Jeg trodde at fordi jeg hadde måttet tåle det, måtte du også tåle det.»
Jeg kjente at tårene kom.
Det gjorde ikke det som hadde skjedd mindre alvorlig. Slaget hennes satt fortsatt i minnet, og jeg visste at tillit ikke kunne bygges opp igjen på én ettermiddag.
Men for første gang virket hun villig til å se seg selv slik andre så henne.
«Jeg er redd for å bli gammel og alene», fortsatte hun. «Men jeg har forstått at jeg nesten mistet familien min fordi jeg var så redd for å miste den.»
Jeg rakte hånden over bordet.
«Jeg kan tilgi deg, Ofelia. Men jeg trenger tid. Og jeg trenger at du forstår at et nei ikke betyr at jeg ikke elsker familien din.»
Hun nikket langsomt.
«Jeg skal prøve.»
Raúl tok hånden hennes.
«Mamma, hvis du en dag skal bo hos oss, må det være fordi vi alle har snakket sammen og blitt enige. Vi må vite at vi har plass, penger og overskudd til det. Du skal aldri måtte lure deg inn i vårt liv for å være en del av det.»
Mónica tørket øynene.
«Og du må slutte å få oss til å konkurrere om hvem som elsker deg mest.»
Ofelia så på datteren sin.
«Jeg har gjort det, ikke sant?»
«Ja, mamma. Altfor lenge.»
Den samtalen var ikke slutten på alle problemene våre. De gamle vanene forsvant ikke over natten.
