Operasjonen gikk bra. Ofelia ble liggende på sykehuset i fem dager, og jeg var der hver eneste dag etter jobb. Jeg tok med rene klær, snakket med legene, hentet medisiner og sørget for at hun hadde det hun trengte.
Raúl kom når han kunne, men han arbeidet lange dager. Mónica hjalp også til, men hun måtte stenge salongen tidligere flere ettermiddager for å besøke moren.
Da legen endelig skrev henne ut, kom det neste problemet.
«Hun kan ikke være alene», sa han. «Ikke ennå.»
Vi sto i korridoren utenfor rommet hennes da Ofelia plutselig sa:
«Jeg kan bo hos dere.»
Jeg trodde først at jeg hadde hørt feil.
«Hos oss?» spurte jeg.
«Ja, selvfølgelig. Dere har et ekstra soverom. Det er bedre enn at jeg blir sittende alene i dette gamle huset. Dessuten er det trapper her, og badet er farlig.»
«Mamma, du har ikke engang spurt dem», sa Mónica.
Ofelia sendte henne et iskaldt blikk.
«Jeg spør nå.»
Raúl så på meg. Jeg kjente at hele fremtiden min lå i det blikket. Hvis jeg sa nei, ville jeg bli den egoistiske svigerdatteren som lot en gammel kvinne lide. Hvis jeg sa ja, visste jeg ikke hvor lenge jeg ville få tilbake mitt eget hjem.
«Vi må tenke gjennom hvordan det skal fungere», sa jeg.
Ofelia sukket dramatisk.
«Det er alltid noe å tenke på når det gjelder meg.»
Senere, da vi var alene i bilen, tok Raúl hånden min.
«Bare noen uker, Vero. Til hun klarer seg bedre. Jeg lover.»
«Og hvem skal ta seg av henne mens du er på jobb?»
Han svarte ikke med en gang.
«Du er flinkere til sånt enn meg.»
Jeg snudde meg mot vinduet.
Der var det igjen. Fordi jeg var kvinne, fordi jeg var kona hans, fordi jeg hadde vist meg hjelpsom før, var omsorgen allerede blitt min oppgave før noen hadde spurt om jeg hadde kapasitet til den.
Likevel gikk jeg med på å ta henne hjem til oss midlertidig etter utskrivelsen, mens vi fant en trygg løsning.
Jeg ringte sjefen min og avlyste ferien. Han ble stille da jeg forklarte situasjonen.
«Verónica, du har jobbet hardt for denne ferien», sa han. «Er det virkelig nødvendig at du gjør dette?»
«Familien trenger meg.»
«Det er ikke det samme som at alt ansvaret er ditt.»
Ordene hans ble hengende i luften lenge etter at samtalen var over.
Da Ofelia kom til leiligheten vår, tok det mindre enn en time før hun begynte å bestemme.
«Sengen min må stå nærmere vinduet.»
«Ofelia, dette er gjesterommet», svarte jeg. «Vi kan flytte litt på møblene, men vi må se hva som er praktisk.»
«Da får dere flytte skrivebordet. Hva skal dere med et skrivebord på et gjesterom?»
Raúl begynte å bære møblene uten å protestere.
Jeg hjalp henne med å legge seg, fant frem puter og plasserte medisinen på nattbordet. Deretter laget jeg suppe, siden legen hadde anbefalt lette måltider.
Ofelia smakte på den og rynket pannen.
«Er det ikke salt i denne?»
«Legen sa at du burde være forsiktig med salt.»
«Legen bor ikke i kroppen min. Jeg vet hva jeg tåler.»
Jeg hentet saltbøssen.
Den første natten våknet hun fire ganger. Hun trengte vann, en annen pute, hjelp til å gå på toalettet og noen som kunne sitte ved siden av henne fordi hun var redd for å falle.
Jeg sov kanskje to timer.
Den andre dagen ringte hun meg på jobb.
«Verónica, hvor er du?»
«På fabrikken. Jeg sa jo at jeg måtte tilbake i dag.»
«Men hvem skal hjelpe meg med lunsjen?»
«Raúl kommer hjem klokken seks. Jeg har satt mat i kjøleskapet.»
«Så jeg skal sitte her og vente i timevis?»
Jeg bet meg i leppen.
«Jeg kan spørre Mónica om hun har mulighet til å komme innom.»
«Nei, nei. Hun har alltid så mye å gjøre. Jeg vil ikke være til bry for henne.»
Det var merkelig. Mónica hadde faktisk tilbudt seg å komme, men Ofelia hadde sagt at hun ikke ville forstyrre datteren. Det var tydeligvis annerledes når det var jeg som måtte forstyrres.
Jeg begynte å gå tidligere fra jobb, handle på vei hjem, lage middag, vaske klær og hjelpe Ofelia med personlig hygiene. Hun kunne ikke bøye seg ordentlig etter operasjonen, og de første dagene måtte jeg hjelpe henne med nesten alt.
En ettermiddag, mens jeg hjalp henne med å skifte nattkjole, grep hun plutselig håndleddet mitt.
«Du må være forsiktig med Raúl», sa hun.
Jeg stivnet.
«Hva mener du?»
«Menn liker ikke koner som alltid er opptatt med sitt eget. Du er heldig som har en mann som ham. Du burde vise mer takknemlighet.»
Jeg så på henne, usikker på om jeg hadde hørt riktig.
«Jeg har avlyst ferien min for å ta meg av deg.»
