«Mamma, du kan ikke bare bestemme at du skal bo hos oss.»
«Hvorfor ikke? Jeg er moren din!»
«Fordi dette er hjemmet vårt. Verónica må også få bestemme.»
«Så det er hun som bestemmer nå? Er det hun som har oppdratt deg til å snu ryggen til din egen mor?»
«Det handler ikke om å snu ryggen til deg.»
«Jo, det er akkurat det det handler om!»
Raúl kom ut etter ti minutter, blek og sint.
«Hun nekter for at hun har sagt noe sånt.»
Jeg lukket øynene.
«Da får vi finne ut hva som egentlig foregår.»
Neste morgen ringte Mónica meg mens jeg var på vei til jobb.
«Vero, jeg må fortelle deg noe, men du må love at du ikke blir sint.»
«Det kommer an på hva det er.»
Hun trakk pusten dypt.
«Jeg tror mamma har planlagt dette lenge.»
Jeg stoppet ved et rødt lys.
«Hva mener du?»
«For noen måneder siden spurte hun meg om hvor stor leiligheten deres var. Hun sa at hun vurderte å flytte nærmere dere. Jeg sa at hun måtte snakke med Raúl først. Da ble hun sint og sa at han aldri ville forstå hva hun trengte.»
«Hvorfor fortalte du meg ikke dette?»
«Fordi jeg trodde hun bare snakket. Jeg visste ikke at hun mente alvor.»
Hun nølte.
«Det er noe annet også. Hun har begynt å snakke med folk i nabolaget om at hun skal flytte til dere. Hun fortalte fru Tere at hun snart skulle bo i Colonia Americana.»
Jeg kjente at hendene mine ble kalde rundt rattet.
«Har hun sagt noe om huset sitt?»
«Jeg vet ikke alt. Men i går kom en mann til salongen for å spørre etter henne. Han sa at han hadde snakket med mamma om å leie huset hennes. Jeg trodde hun bare vurderte det.»
«Mónica, hun har ikke spurt oss om lov til å flytte inn.»
«Jeg vet det. Og det er ikke alt.»
Stemmen hennes sank.
«Jeg har sett henne med en nøkkel jeg aldri har sett før. Da jeg spurte, sa hun at det var en ekstranøkkel til huset hennes.»
Jeg kom meg gjennom arbeidsdagen uten å klare å konsentrere meg. Hver gang jeg så på klokken, tenkte jeg på hva mer Ofelia kunne ha gjort bak ryggen vår.
Da jeg kom hjem, fant jeg Raúl sittende ved spisebordet med et hvitt papir foran seg.
Han så opp på meg.
«Vero, vi må snakke.»
Jeg la vesken fra meg.
«Hva har skjedd?»
Han skjøv papiret over bordet.
Det var en faktura fra en låsesmed. Den var datert 14. april, fire måneder før Ofelia falt. På fakturaen sto det at det var laget to kopier av en bestemt nøkkeltype.
Nederst hadde noen skrevet adressen vår.
Jeg leste den én gang. Så en gang til.
«Hvor har du fått tak i denne?»
«Jeg fant den i en konvolutt i morens veske. Hun ba meg hente noen papirer fra sykehuset, og konvolutten falt ut da jeg lette etter forsikringsdokumentene.»
Han så på meg med et ansikt som var blitt eldre på noen få minutter.
«Det er nøklene til leiligheten vår.»
Vi gikk bort til nøkkelskålen i gangen. Der hang nøklene våre, og på min satt fortsatt den lille plysjchilien faren min hadde gitt meg mange år tidligere.
Jeg hadde aldri mistet den nøkkelen. Ikke én eneste gang.
«Hun har kopiert dem uten å si noe», hvisket jeg.
Raúl satte seg tungt ned.
«Mamma sa en gang at hun hadde noen ekstranøkler i tilfelle en nødsituasjon. Jeg trodde hun mente nøklene til sitt eget hus.»
«Og du fortalte meg ikke engang at hun hadde dem?»
Han dekket ansiktet med hendene.
«Jeg visste ikke at dette var hva hun planla.»
Den natten sov vi nesten ikke.
Klokken to om morgenen sto Raúl opp og begynte å lete gjennom dokumentene våre. Vi undersøkte skuffer, skap og hyller, som om vi kunne finne et brev som forklarte hvordan familien vår hadde kommet hit.
I skuffen med ting til leiligheten fant vi et hårstrikk som ikke var mitt. På badet i gjesterommet var det merker på veggen etter et møbel som var blitt flyttet og satt tilbake. Ved vinduet lå det en liten papirlapp med mål skrevet på.
Bredden på rommet. Lengden på veggen. Avstanden fra døren til vinduet.
Noen hadde målt rommet vårt.
«Hun har vært her alene», sa jeg.
Raúl svarte ikke.
Jeg gikk inn på soverommet vårt og satte meg på sengekanten. Jeg tenkte på de tretten dagene jeg hadde brukt på å hjelpe henne med å bade, kle på seg og spise. På ferien jeg hadde avlyst. På alle gangene hun hadde spurt når jeg kom hjem fra jobb.
Hun hadde ikke bare utnyttet hjelpen min.
Hun hadde brukt den til å studere hjemmet mitt.
