Neste morgen dro vi ikke på jobb. Raúl ringte arbeidsplassen sin, og jeg ba om en ekstra fridag. Vi bestemte oss for å dra til Ofelia og konfrontere henne. Mónica skulle møte oss der.
Da vi kom inn, lå Ofelia på sofaen med rullatoren ved siden av seg. Hun smilte da hun så sønnen sin, men smilet forsvant idet hun oppdaget fakturaen i hånden hans.
Hun ble helt blek.
«Mamma», sa Raúl. «Når fikk du laget disse nøklene?»
Hun så bort.
«Å, det var lenge siden. Jeg husker ikke helt.»
«Det står 14. april.»
«Ja, kanskje. Jeg gjorde det fordi Verónica hadde mistet nøklene sine.»
«Det har jeg aldri gjort», sa jeg.
Ofelia løftet hendene.
«Herregud, må jeg huske hver eneste detalj? Jeg gjorde det bare for sikkerhets skyld.»
«Sikkerhet for hvem?» spurte Raúl.
Hun svarte ikke.
Mónica kom nærmere og tok frem telefonen.
«Mamma, jeg vil at du skal fortelle sannheten nå.»
«Ikke begynn du også.»
«Jeg har prøvd å snakke med deg i flere måneder. Du har ikke hørt på meg én eneste gang.»
Så viste hun oss en WhatsApp-samtale.
Meldingene var sendt tre måneder tidligere.
Ofelia hadde skrevet: «Snakk med broren din, så jeg kan flytte inn hos dem. Verónica er så lett å overtale. Hvis du sier at det handler om helsen min, kommer hun til å si ja. Ikke fortell Raúl at jeg har nøklene. Det skal være en overraskelse.»
Mónica hadde svart: «Mamma, det er ikke riktig å gjøre det på den måten. Du må snakke med dem.»
Ofelia hadde skrevet tilbake: «Du skal ikke fortelle meg hvordan jeg skal leve. Hjelp meg heller med å flytte plantene mine. Deres leilighet har mye bedre sollys.»
Jeg leste meldingene to ganger. Deretter la jeg telefonen fra meg.
«Du har hatt nøklene i flere måneder», sa jeg.
Ofelia svarte ikke.
«Du har vært inne i leiligheten vår mens vi var på jobb, har du ikke?»
Hun så først på meg, deretter på Raúl.
«Jeg var bare innom to ganger.»
Det føltes som om gulvet forsvant under føttene mine.
«Du gikk inn i hjemmet vårt uten tillatelse?»
«Jeg tok ingenting!»
«Det er ikke poenget!»
Jeg hadde aldri hevet stemmen mot henne før. Denne gangen klarte jeg ikke å stoppe meg selv.
«Du gikk inn i hjemmet mitt uten at jeg visste det. Du målte gjesterommet. Du planla å flytte inn uten å spørre. Og mens jeg tok vare på deg, lå du her og lot som om alt var midlertidig!»
Ofelia reiste seg langsomt ved hjelp av rullatoren.
«Ikke snakk til meg på den måten! Jeg er moren til mannen din!»
«Og jeg er kona hans. Dette er hjemmet vårt.»
«Den leiligheten er også sønnens min!»
Raúl så på henne med et uttrykk jeg aldri hadde sett før.
«Nei, mamma. Det er hjemmet vårt. Verónica og jeg har betalt for det sammen. At du hjalp oss med deler av egenkapitalen da vi giftet oss, betyr ikke at du kan komme og gå som du vil.»
Ofelia pekte på ham.
«Jeg ga dere penger da dere trengte dem!»
«Og vi har aldri nektet for det. Vi har vært takknemlige. Men du ga oss ikke penger for å kjøpe retten til å bestemme over livene våre.»
For første gang hadde hun ingen umiddelbar replikk.
Så sa Raúl noe som fikk meg til å snu meg mot ham.
«Mónica fortalte meg også at du har leid ut huset ditt.»
Ofelia ble stille.
«Hva?»
«Du har avtalt å leie det ut for seks tusen pesos i måneden fra første september. Du har allerede fortalt naboene at du skal flytte til oss.»
Hun presset leppene sammen.
«Jeg må jo planlegge fremtiden min.»
«Du har planlagt vår fremtid uten oss», svarte han.
Mónica begynte å gråte.
Hun fortalte at moren hadde snakket med en nevø om utleien og bedt naboene om å passe plantene hennes. Hun hadde til og med begynt å sortere tingene sine og snakket om hvilke møbler som skulle bli igjen i huset.
Alt hadde vært planlagt i fire måneder.
Ofelia hadde ikke falt og plutselig blitt redd for å bo alene. Hun hadde allerede bestemt seg for å flytte inn hos oss. Fallet hadde bare gitt henne den perfekte anledningen til å gjennomføre planen.
Jeg tenkte på alle gangene hun hadde sagt at hun var redd, at hun ikke visste hva som skulle bli av henne, og at jeg var den eneste hun kunne stole på.
Kanskje hun virkelig var redd.
Men frykten hennes hadde ikke gitt henne rett til å gjøre meg til en fange i mitt eget hjem.
Raúl tok fakturaen og nøklene som lå på bordet.
«Mamma, vi skal finne en måte å hjelpe deg på. Men du kommer ikke til å flytte inn hos oss nå. Og i morgen skifter vi låsen.»
