«Og? Jeg er moren hans. Det er normalt at du hjelper familien.»
Hun slapp håndleddet mitt og la seg tilbake på puten, som om samtalen var avsluttet.
Jeg gikk ut på kjøkkenet og gråt lydløst mens vannkokeren arbeidet.
Raúl fant meg der senere.
«Hva er det?»
«Jeg orker ikke at hun behandler meg som en tjener.»
Han så sliten ut.
«Hun har smerter, Vero. Hun er redd. Prøv å ikke ta alt personlig.»
«Når skal du slutte å forklare oppførselen hennes og begynne å se hva den gjør med meg?»
Han åpnet munnen, men lukket den igjen.
Jeg hadde ikke noe svar å få den kvelden.
Den sjette dagen begynte Ofelia å stille spørsmål som jeg først ikke la merke til.
«Når pleier du å dra på jobb?»
«Halv åtte.»
«Og Raúl?»
«Han drar tidligere.»
«Jobber du hjemmefra noen ganger?»
«Av og til, hvis jeg har rapporter jeg må gjøre ferdig.»
Hun nikket langsomt.
«Det er fint å ha et fleksibelt arbeid.»
Jeg fortsatte å lage kaffe.
Senere spurte hun hvor stor sengen vår var, om vi hadde planer om å kjøpe større leilighet, og om gjesterommet hadde plass til et skap.
«Hvorfor spør du om alt dette?» sa jeg til slutt.
Hun lo svakt.
«Jeg prøver bare å forstå hvordan dere bor.»
Jeg slo det fra meg. Jeg var for trøtt til å analysere hvert eneste spørsmål.
Den åttende dagen kom naboen hennes, fru Tere, innom med en pose frukt. Hun hadde kjent Ofelia i mer enn tjue år og var en av de få som turte å si henne imot.
«Du ser bedre ut», sa Tere. «Snart er du tilbake i ditt eget hus.»
Ofelia svarte ikke med en gang.
«Vi får se», sa hun til slutt. «Jeg har kanskje andre planer.»
Jeg så opp fra kjøkkenbenken.
«Hvilke planer?»
«Å, ingenting. Ikke bry deg om det.»
Tere møtte blikket mitt, og jeg merket at hun hadde mer hun ville si. Men før hun rakk å åpne munnen, ba Ofelia henne hente et glass vann.
Det var først flere dager senere at jeg forsto hvorfor hun hadde nølt.
På den ellevte dagen begynte Ofelia å gå korte avstander med rullatoren. Legen hadde sagt at hun måtte trene litt hver dag, og Raúl hadde tatt fri en ettermiddag for å følge henne til kontroll.
Da de kom tilbake, sto Ofelia i gangen og så på døren til soverommet vårt.
«Den døren må dere kanskje bytte», sa hun.
«Hvorfor det?» spurte jeg.
«Den knirker.»
«Den har alltid knirket.»
«Man venner seg til alt», svarte hun. «Selv om det ikke betyr at man bør beholde det.»
Jeg visste ikke hvorfor, men jeg fikk en ubehagelig følelse.
Den trettende dagen kom jeg hjem fra jobb tidligere enn vanlig. Jeg hadde glemt noen dokumenter og ville hente dem før ettermiddagsmøtet. Da jeg låste meg inn, hørte jeg Ofelia snakke i telefonen fra gjesterommet.
Jeg hadde ikke tenkt å lytte, men så hørte jeg mitt eget navn.
«Nei, nei, det går helt fint», sa hun. «Verónica er vant til å ordne ting. Hun kommer ikke til å lage problemer.»
Jeg stanset i gangen.
«Når jeg først er der, kommer de til å venne seg til det. Raúl er sønnen min. Han kan ikke sende meg tilbake når jeg først har flyttet inn.»
Det ble stille mens hun lyttet.
Så lo hun.
«Selvfølgelig har jeg tenkt på det. Jeg lar dem bare tro at dette er midlertidig.»
Jeg kjente det som om noen hadde slått luften ut av lungene mine.
Jeg tok et skritt bakover, og gulvet knirket.
«Hvem er der?» ropte hun.
Jeg gikk inn i rommet før hun rakk å gjemme telefonen.
«Hvem snakket du med?»
Hun så på meg med et uttrykk jeg aldri hadde sett før. Ikke skam. Ikke overraskelse. Bare irritasjon over å ha blitt avbrutt.
«Mónica.»
«Hva mener du med at du skal flytte inn hos oss permanent?»
«Du må ha misforstått.»
«Jeg hørte deg.»
Hun la telefonen på nattbordet.
«Du lager alltid et problem av ingenting. Jeg er syk, Verónica. Jeg trenger et trygt sted å bo.»
«Da må vi snakke sammen og finne en løsning. Du kan ikke bestemme at du skal bo her resten av livet uten å spørre oss.»
Hun lente seg tilbake og foldet armene.
«Jeg har ikke bestemt noe.»
Men øynene hennes fortalte meg at hun løy.
Da Raúl kom hjem den kvelden, fortalte jeg ham alt. Han ble stille og så bort på morens lukkede dør.
«Hun mener kanskje bare at hun er redd for å være alene.»
«Hun sa at hun ville la oss tro at det var midlertidig.»
«Jeg skal snakke med henne.»
«Det sa du også sist.»
Denne gangen gjorde han det faktisk. Han gikk inn på gjesterommet, og jeg hørte stemmene deres stige.
