DEL 3:
Kulden kom først.
Den feide over hyttegulvet i en tynn hvit strøm, rørte opp asken under ovnen, og løftet kanten av saueskinnet som var surret rundt Katyas skuldre. Andrei gikk gjennom døråpningen, lukket den uten en lyd, og skjøv de tre boltene på plass fra utsiden.
I flere sekunder kunne Katya høre ham bevege seg nær gjerdet.
Så var det ingenting.
Ingen fottrinn. Ingen greiner som knekker. Ingen stemme som ropte gjennom stormen.
Skogen syntes å sluke ham hel.
Katya ble liggende på den smale sengen med begge hendene rundt koppen han hadde gitt henne. Væsken var for varm til å drikke, men hun holdt den mot håndflatene fordi smerten som vendte tilbake til fingrene beviste at kulden ikke hadde tatt dem helt.
Føttene hennes hadde begynt å brenne under de løse tøybandasjene.
Følelsen steg fra en dump verkende smerte til noe skarpere, før den stabiliserte seg til en jevn puls. Hun visste at smerten var nyttig. Blodet vendte tilbake til vev som hadde vært farlig nummen.
Å vite det gjorde det ikke lettere.
Hun så mot bordet.
Metallkassen forble åpen.
Den demonterte riflen lå inni med løp, kolbe og kikkert i perfekt orden. Ved siden av lå militærvåpenet, magasinene, trådspolen og det lille flate objektet innpakket i oljeduk.
Ingenting i etuiet så nylig kjøpt ut. Metallet hadde riper polert glatt av mange års bruk, og stoffet hadde mørknet der oljen hadde trengt gjennom gjentatte ganger.
Dette var ikke utstyr samlet inn av en engstelig jeger.
Den tilhørte noen som en gang hadde vært avhengig av hver eneste del.
Katya prøvde å lytte utenfor hytteveggene.
Mennene utenfor hadde vært nær nok til at lommelyktstrålene deres traff gjerdet. De burde ha nådd porten nå. Hun forventet dunking, ropte krav, kanskje lyden av tre som ble presset fra hverandre.
I stedet ble stillheten dypere.
Hun senket koppen.
“Andrei,” hvisket hun, selv om hun visste at han ikke kunne høre henne.
Navnet hørtes feil ut i rommet.
For enkelt.
For rent.
En mann bodde ikke alene bak tre jernbolter med militært utstyr under gulvplankene fordi livet hans hadde vært enkelt.
Utenfor beveget Sergey Gromov seg gjennom skogen uten lommelykt.
I åtte år hadde mørket vært en del av hans daglige rutine. Han kjente vinkelen på hver skråning, røttene som reiste seg over jorden, de døde trærne som lente seg etter tung snø, og de smale kanalene hvor vinden gjorde overflaten hard nok til å bære en manns vekt.
De tre som forfulgte Katya visste ingenting om det.
Lommelyktstrålene deres sveipet vilt nå.
Først hadde de beveget seg i disiplinerte rekker, fulgt de dype sporene etter Katyas bare føtter. Men jo nærmere de kom hytta, desto mer nervøse ble bevegelsene deres.
Bjelkene krysset hverandre.
En traff en gren og rykket oppover.
En annen ble stående i samme tre to ganger.
Sergey så fra bak en sedertrestamme mens mennene stoppet tretti meter fra gjerdet.
Den største sto foran. Sergey kjente autoritet i måten de to andre ventet på at han skulle snakke.
Rustam, selv om Sergey ennå ikke visste navnet hans, løftet en hanskekledd hånd.
“Sporene går rett til gjerdet.”
Den tynnere mannen ved siden av ham vendte lyset mot hytta.
“Noen bor der.”
“Så?”
“Så jenta er ikke alene lenger.”
Rustam så på ham.
“Det endrer ingenting.”
Den yngste mannen sa ingenting. Han holdt seg flere skritt bak, grep lommelykten for hardt og stirret inn i de mørke rommene mellom trærne.
Han var redd.
Ikke nok til å dra, men nok til å gjøre feil.
Sergey studerte klærne deres, avstanden deres, og måten de bar vekten på. De hadde erfaring med å skremme ubevæpnede mennesker og kontrollere veikantstopp. De visste hvordan de skulle vise autoritet, flytte et redd vitne, og få en forsvinning til å se ut som vær eller dårlig vurdering.
De var ikke trent for en skog som kunne slå tilbake.
Sergey trådte bort fra sedertreet og beveget seg langs en grunn ravine som bøyde seg rundt deres posisjon.
Mennene så ham aldri.
Åtte år tidligere hadde han ankommet vokterens hytte under et annet navn.
Dokumentene sa at han var Andrei Veklov, trettiåtte år gammel, født i Perm, teknisk utdannet, ugift, aldri dømt og aldri vervet seg. Hver linje var falsk, men papiret var rent nok til å overleve vanlig inspeksjon.
Før Andrei Veklov eksisterte, fantes kaptein Sergey Alexeyevich Gromov.
Militær etterretning.
Kommandør for en sju-manns rekognoseringsenhet.
Kallesignal: Cedar.
Mennene hans hadde tjenestegjort sammen lenge nok til å kommunisere med en håndbevegelse eller en endring i pusten. Hver og en av dem hadde overlevd steder hvor erfaring betydde mer enn rang, og tillit betydde mer enn begge deler.
I februar 1995 fikk enheten deres det som så ut til å være en standard rekognoseringsoppgave nær Samashki.
Ruten ble sperret.
Koordinatene var begrenset.
