Kapittel 1: Illusjonen av kontroll
KveldsluftNapa ValleyDet smakte fortsatt som knuste Cabernet-druer og fuktig, fruktbar jord. Det var en rik, berusende duft, som jeg bevisst hadde valgt for å maskere den metalliske lukten av korditt og kobber som hjemsøkte barndommen min. Jeg sto på verandaen som omringet huset.Montgomery EstateJeg la en hånd på min runde, syv måneder gravide mage og så California-solen smelte inn i horisonten. Jeg hadde fått denne freden. Jeg hadde betalt for det med arven min, min stillhet og min frivillige eksil.Syndicat Valenti, det organiserte kriminelle imperiet i Las Vegas som familien min drev med jernhånd.
Jeg drømte om et stille liv. Jeg ønsket å være Sienna Montgomery, en rik, beskjeden arving, som tok seg av vinmarkene og den voksende familien. Jeg ønsket at ekteskapet mitt med Garrett Hayes skulle være ekte. Men autentisitet, begynte jeg å forstå, var en vare Garrett ikke visste hvordan han skulle sette pris på.
Garrett trådte ut på verandaen, det skarpe smellet fra de italienske skinnskoene hans rev opp kveldens gresshoppesang. Han var en mann med et imponerende utseende, firkantede kjever og skreddersydde dresser, en tidligere markedsføringssjef som jeg hadde forfremmet til administrerende direktør for vingården. I det siste har han imidlertid vist sin ambisjon som et formidabelt våpen.
“Renoveringsarbeidet på smaksrommet er forsinket,” sa han kort, knapt kastet et blikk på meg mens han helte seg et glass av vår reserveårgang. Han tilbød meg ikke et sted. Han gjorde det sjelden, forresten. “Hvis vi skal ønske de store asiatiske detaljhandelsgruppene velkommen neste måned, må estetikken gjenspeile den til en ledende multinasjonal aktør. Ikke som på en liten familiegård. »
Min lille hobbygård, tenkte jeg. Den jeg hadde kjøpt med telling slik at han kunne spille rollen som titanen som skapte seg selv.
“Renoveringsarbeidet er suspendert fordi jeg har omplassert denne fløyen til barnerommet,” sier jeg mykt, med en nøytral tone. Rolig og samlet, gjentok jeg for meg selv. Ikke la Valentis’ sinne blusse opp.
Garrett sluttet å snurre vinen i karet. Overleppen hennes krøllet seg opp i et mikrouttrykk av ren forakt. Det var det samme blikket han hadde gitt vingårdsarbeiderne da de hadde brakt leire tilbake til gårdsplassens fliser.
“Du gjør dette stedet om til en lekeplass, Sienna,” sa han med en iskald og nedlatende tone. “Jeg bygde dette imperiet for å underholde høyt profilerte investorer, ikke for å huse fåfengte og følelsesmessige distraksjoner.”
En iskald smerte strammet tarmene mine, men jeg holdt ryggen helt rett. Jeg snudde meg helt mot ham, og kjente den spøkelsesaktige, tunge, velkjente vekten av kraften jeg skjulte. “Dette huset ble kjøpt gjennom arven til min familie, Garrett. Ikke forveksle min tålmodighet med underkastelse. »
Han hånte mens han tok en slurk mørk rødvin. “Din families arv. Selvfølgelig. Et fond fra en avdød far og noen fjerne fettere som du aldri har kontakt med. Jeg tok de lette pengene dine og gjorde det til et imperium. Husk dette når du velger pastellfarger. »
Han børstet borti meg, skulderen hans strøk bevisst mot min, før han gikk tilbake inn i huset. Jeg ble ute, kveldens kjølighet ga meg gåsehud. Hans arroganse var i ferd med å bli en farlig illusjon. Han trodde virkelig på sin egen legende.
Varselsignalene hadde hopet seg opp som døde blader. Hans totale likegyldighet overfor barnet som vokste inni meg. De diskrete og uautoriserte uttakene fra våre felles kontoer, som mine private regnskapsførere hadde rapportert, men som jeg midlertidig hadde valgt å ignorere. Og så var det…Chantal ThorneDen nye markedsdirektøren for eiendommen, med en overdreven ambisjon. Jeg hadde luktet den sterke og sterke jasminduften på Garretts krage mer enn én gang. Jeg hadde lagt merke til hans insisterende blikk, hendene som strøk over kvartalsrapportene. Jeg lot ham tro at jeg var blind. Hos Valenti slo vi aldri tilfeldig, men alltid når vi visste det.
Senere den kvelden ble huset senket i absolutt stillhet, bortsett fra summingen fra den klimatiserte vinkjelleren nedenfor. Garrett sov tungt, snorket mykt, en mann som var helt ufølsom for samvittighet. Jeg lå våken, øynene festet på hvelvet.
En plutselig, skarp vibrasjon brøt stillheten. Garretts private sekundærtelefon—den han hevdet var reservert eksklusivt for internasjonale leverandører—vibrerte på nattbordet i mahogni.
Jeg nølte ikke. Jeg snek meg ut av sengen, det kjølige parkettgulvet under de bare føttene mine, og tok med kameraet. Han lyste opp ansiktet mitt i mørket. En varsling ble vist på låseskjermen. Det var en e-postkvittering fra en diskret, eksklusiv gullsmed i San Francisco.
Bekreftelse: Hastebestilling på en spesiallaget platinaramme. Designet for en 10-karats smaragdslipt diamant. Levering til C. Thorne.
Lungene mine strammet seg. Luften ble revet ut av rommet. Tre dager tidligere hadde min avdøde mors 10-karats diamant – en familiejuvel med en blodig og hemmelig historie, umulig å sikre og uerstattelig – forsvunnet fra mitt biometriske safe. Bare én annen person hadde backup-koden.
