“Jeg vil ha fullstendige grunnleggende skanninger av grepstyrken og karpalene hans før han setter seg i cockpiten.”

Dr. Henderson, en idrettslege som utelukkende jobbet med åpne hjulførere, brukte tjue minutter på å utføre ultralydprober på håndledd og underarmer på meg.

“Mindre blåmerker langs venstre ulna,” rapporterte Henderson, mens han skrev notater på en kryptert tablett.

“Ingen hårfine sprekker.”

“Ingen leddbåndsrivning.”

“Han har forbrenninger i gulvet på begge leggene og litt mild ømhet i korsryggen, men motorresponsen hans er nittiåtte prosent.”

“Han kan kjøre.”

“Bra,” sa jeg og gled ned fra undersøkelsesbenken.

“Jeg vil kjøre.”

Jeg gikk inn i garderoben, tok av meg den ødelagte skjorten og jeansene dekket av marmorstøv, og kastet dem i farekurven.

Jeg tok på meg mine brannhemmende undertøy, lukket glidelåsen på den skreddersydde svart-sølvfargede Nomex-drakten med navnet mitt brodert på beltet, og tok min spesialstøpte karbonfiberhjelm ned fra tørkestativet.

Da jeg gikk tilbake inn i bukta, var de seks ingeniørene allerede på plass rundt simulatorriggen.

Simulatoren var et fullskala karbonkomposittcockpit opphengt inne i en tretti fot høy seksapod bevegelsesplattform, omgitt av en 360-graders buet visuell kuppel.

Det var verdt mer enn hele huset til Logan Keller.

Jeg klatret over badekaret, sank ned i det formede karbonsetet som var støpt for å passe konturene av ryggraden min, og festet sekspunktsselen.

Hank rakte over stolpen, rakte meg rattet pakket inn i semsket skinn, og klikket det på rattstammen med et tungt, mekanisk smell.

“Radiosjekk, Julian,” knitret Aris sin stemme gjennom øreproppene mine.

“Høyt og tydelig, Aris,” sa jeg og slo på tenningsbryteren på midtbryterpanelet.

Skjermene rundt cockpiten lyste opp med den simulerte banen—de høyhastighets bankede svingene på Road Atlanta-banen under nattforhold.

De elektriske motorene i bevegelsesriggen summet til liv og løftet hele plattformen tre fot opp fra hangargulvet.

I de neste tre timene var det ingen korridorer på videregående.

Det var ingen rike barn som lo på storslåtte trapper.

Det var ingen fingre gravd inn i belteløkkene mine, og det var ingen kald stein under ribbeina mine.

Det var bare skiftlyssekvensen som blinket blå-grønn-rød på toppen av felgen, de presise bremsetrykkmarkørene inn i sving 1, og den jevne, rytmiske rytmen i min egen pust.

Hver gang jeg traff et apex i hundre og seksti miles i timen, trakk kraften gjennom styrestangen mot de blåslåtte underarmene mine.

Smerten bremset meg ikke.

Det ga meg et utgangspunkt.

Klokken halv tre om morgenen viste telemetriskjermen i ingeniørboksen rundetidene mine: tre tideler av et sekund under banerekorden for utviklingschassiset.

“Det er nok for i kveld,” kom stemmen til Marcus over headsettet.

“Boks denne runden, Julian.”

“Du trenger to timers søvn før morgendebriefen.”

Jeg kjørte nedkjølingsrunden, tok den virtuelle bilen til pitboxen, og trykket på kill-switchen.

Hangaren ble stille igjen.

Da Hank løsnet selen og hjalp meg ut av cockpiten, sto Marcus ved foten av plattformen med en utskrevet faks.

“Det tok ikke lang tid,” sa Marcus og rakte meg papiret.

Det var et brev på Keller Logistics brevpapir, sendt fra Dennis Kellers personlige e-postadresse klokken to førtifem om morgenen.

Formuleringen var manisk, desperat og rotete.

Han ba om unnskyldning seksten ganger i tre avsnitt.

Han tilbød seg å dekke alle medisinske utgifter, gi en ubegrenset sekssifret donasjon til Apex ungdomsstiftelse, og umiddelbart avslutte Logans kjøretøyrettigheter.

Han ba Marcus om ikke å sende den formelle klagen til ligastyret.

“Hva sa du til ham?” spurte jeg og rakte arket tilbake.

“Jeg sa ingenting til ham,” sa Marcus, krøllet faksen sammen til en ball og slapp den i metallsøppelbøtten ved gruveveggen.

“Vår generaladvokat sendte et svar på én setning klokken tre.”

“‘Den juridiske avdelingen ved North Coast Apex forhandler ikke aktive straffesaker utenom åpningstiden.'”

“Vi ser dem på distriktsmagistratens kontor torsdag morgen.”

Klokken halv åtte mandag morgen kuttet solen gjennom den grå tåken over skolens parkeringsplass.

Jeg tok ikke bussen fra det gule distriktet.

Hank kjørte meg i lagets standard firmasedan—en mørkegrå Audi med små, diskrete teamemblemer på frontskjermene.

Han stoppet ved fortauskanten rett foran hovedinngangen, hvor de eldre vanligvis samlet seg rundt piknikbordene før første klokkeslag.

Jeg hadde på meg en ren svart genser med rund hals, mørke jeans og nye joggesko som var hentet fra lagets forsyningsskap.

Brillene mine var byttet ut med en titaninnfatning fra optometrilaboratoriet rett overfor paddocken.

Da jeg åpnet passasjerdøren og gikk ut på fortauet, ble det helt stille i gruppen rundt piknikbordene.

Trent satt på trebenken, hendene rundt en papirkopp med kaffe.

Hans letterman-jakke var borte; Han hadde bare på seg en vanlig grå hettegenser.

Da han så meg, så han ned på asfalten og rørte seg ikke.

Mason sto ved sykkelstativene og snakket med to juniorer.

Så snart blikkene våre møttes, snudde Mason seg og gikk raskt mot sidedørene til gymsalen.

Logan var ikke ved bordene.

Han var heller ikke ved sin spesialbygde pickup på seniorplassen.