“Faren din er Dennis Keller,” fortsatte Marcus, tonen flat, helt samtalebasert.

“Dennis Keller fra Keller Logistics and Fleet Leasing.”

“Ja,” sa Logan, og prøvde å finne balansen.

“Pappas firma leverer halvparten av transportvognene i fylket.”

“Han skal møte Apex-sponsorer neste tirsdag.”

“Han kjøper et kommersielt partnernivå.”

Marcus så på de to mennene i kullfargede dresser.

“Garrison, godkjente Dennis Keller samsvarsgjennomgangen for kommersiell partner-nivå?”

En av mennene åpnet lærpermen sin.

“Foreløpig godkjenning ble gitt i går ettermiddag, med forbehold om endelig signatur mandag morgen, sir.”

“Avlys det,” sa Marcus.

“Hva?” utbrøt Logan og tok et ufrivillig skritt frem.

“Du kan ikke gjøre det!”

“Du er bare en fyr i lagjakke!”

“Pappa har jobbet med det partnerskapet i seks måneder!”

“Han kjøpte tre bokssuiter på speedwayen!”

“Kansellere det korporative nivået, Garrison,” gjentok Marcus uten å blunke.

“Flagg Keller-enheten i hele registeret for en umiddelbar etisk gjennomgang under paragraf 14-B i konkurrentens charter.”

“Grov tjenesteforsømmelse med kontraktsansatte.”

Den andre drakten trakk en fyllepenn fra brystlommen og laget et skarpt, bevisst merke over en tykk bunke pergament.

Lyden av spissen som skrapte mot papiret bar seg over foajeen.

“Kontraktsansatte?” gjentok Logan, blikket hans flakket ned på meg.

Nå sto jeg oppreist.

Ryggen min verket der Logan hadde presset hælen inn i ryggraden min, og skjorten min var kald og fuktig mot magen.

Jeg gikk forbi Logan til kleshaugen, tok fram lerretsvesken min fra under tre puffete skijakker, og åpnet glidelåsen på frontlommen.

Jeg tok ut et lite svart kortetui.

Inni lå min primære konkurrentlisens, stemplet med FIA junior-sertifisering og min signerte simulatorkontrakt.

Jeg ga den til Logan.

Han ville ikke ta den, men Marcus sto rett bak meg og så på ham med kalde, bleke øyne.

Logan tok kortet.

Tomlene hans dekket bildet, men teksten under var preget med hevet gullbokstav:

Julian Vance — Ledende utviklingsjåfør, klasse 3 aerodynamisk spesialist, North Coast Apex.

“Han er seksten,” hvisket Logan og stirret på plasten.

“Han er i kjemitimen min i tredje time.”

“Han bruker teipede sko.”

“Han sitter på bakerste rad og snakker ikke med noen.”

“Julian har runderekorden på tre regionale utviklingsbaner,” sa Marcus, stemmen hans senket seg til den stille, dødelige rytmen som vanligvis gikk forut for en paddock-bot.

“Han tilbrakte de siste tre årene på juniorakademiet vårt mens du kastet fotballer i plastsøppelbøtter på booster-tailgates.”

“Vi signerte hans treårige simulatorkontrakt for seks uker siden.”

“Hendene og håndleddene hans er forsikret under vår primære syndikatforsikring for én komma to millioner dollar.”

Marcus trådte til brystet hans var seks tommer fra Logans ansikt.

“Og du dro ham nettopp over tolv fot grov kalkstein ved anklene.”

Logan mistet kortet.

Den klikket mykt mot gulvflisene.

Ingen i rommet bøyde seg ned for å plukke den opp.

“Jeg… Jeg visste det ikke,” stammet Logan.

“Han sa ingenting!”

“Han sto bare ved bruskjøleren!”

“Trent var den som dyttet ham først!”

“Hold kjeft, Logan!” Trent bjeffet fra andre siden av foajeen, ansiktet hans fikk en stygg plommefarge.

“Du tok tak i føttene hans!”

“Du ba alle rydde gulvet så du kunne dra ham ut!”

“Du sa han var søppel!”

“Du sparket notatene hans!” Logan svarte raskt og snudde seg mot lagkameraten.

“Jeg så deg trampe på binderen hans!”

De to sto tre fot fra hverandre, bryst mot bryst, og varsity-stilen forsvant fullstendig i panikk.

Mason hadde allerede rygget opp to trapper til, og prøvde å gli inn blant jentene som sto på reposet.

“Begge to kan forklare det til sheriffens kontaktperson i fylket,” sa Marcus.

Han vendte seg mot Garrison.

“Ring detektiv Miller.”

“Si til ham at vi har et aktivt angrep på kontraktsansatte talenter ved Keller-residensen på Crestline Drive.”

“Si til ham at han skal sende to enheter.”

“Vent!” skrek en stemme fra toppen av trappen.

En jente i en hvit silkebluse hastet ned trappen, hælene hennes klikket høyt mot eikesålene.

Det var Chloe Keller, Logans eldre søster, en andreårsstudent ved delstatsuniversitetet, som var hjemme for helgen.

“Vent, vær så snill, ikke ring politiet!” Chloe tryglet, nådde bunnen og grep Logan i underarmen.

“Logan er en idiot!”

“Han er helt hensynsløs, det vet vi!”

“Pappa ordner dette!”

“Pappa skal kjøpe det han trenger!”

“Pappa skal skrive en unnskyldning!”

Marcus så på Chloe som om hun var et insekt som krøp over en ren frontrute.

“Faren din har ikke nok penger til å kjøpe seg ut av et syndikatets sanksjonsstyre, unge dame.”

“Spesielt ikke når bevisene nå blir kringkastet til halve skolen.”

Marcus pekte opp mot mesaninen.

Tre barn som hadde holdt telefonene sine over rekkverket, dro dem straks ned bak ryggen.

“Tror du ikke de videoene allerede er sikkerhetskopiert på sky-disker?” spurte Marcus publikum.

“Hver eneste ramme av den gutten som blir dratt vil være i ligaens kommissærs innboks til frokost.”