“Og når Dennis Keller prøver å by på chassistransportkontrakten for neste sesong, vil dette være det første dokumentet i filen.”

Chloe vendte seg mot Logan, ansiktet forvridd av raseri.

Hun klappet ham over skulderen, hardt nok til å etterlate et rødt merke gjennom t-skjorten hans.

“Hva gjorde du?” skrek hun til ham.

“Hva gjorde du med denne familien?”

Logan gjorde ikke motstand.

Han sto bare der med armene hengende ned langs sidene, stirret ned i gulvet, munnen litt åpen.

Det tøffe smilet han hadde hatt mens han dro meg over steinen, var helt borte.

I stedet var det det tomme, redde blikket til en gutt som nettopp hadde innsett at verden utenfor videregående skolegangene hans hadde tenner.

“Julian,” sa Marcus og snudde seg bort fra dem.

“Hent frakken din.”

“Transporten venter.”

Jeg gikk bort til hjørnet, plukket opp de revne notatene mine fra gulvet, og la dem i lerretsvesken min.

Sidene var krøllete, og det var et mørkt slitemerke fra Trents joggesko rett over telemetrigrafene jeg hadde brukt fire netter på å regne ut.

Jeg brydde meg ikke.

Dataene var allerede synkronisert til skyserveren i butikken.

Jeg slengte vesken over skulderen og gikk mot de åpne dobbeltdørene.

Da jeg passerte Logan, så han ikke på meg.

Han så på skoene mine – mine slitte, lerretssko med de slitte gummisålene han hadde holdt i for tretti sekunder siden.

“Julian,” mumlet han, knapt hørbart.

“Julian, vær så snill, ikke la dem ødelegge faren min.”

“Han jobbet ti år for det flåtetilbudet.”

Jeg stoppet ved terskelen.

Jeg så tilbake på lysekronen som hang fra det hvelvede taket, på de sytti barna som holdt pusten, og på Logan som sto midt i sin ødelagte fest.

“Du burde ha tenkt på farens flåtebud før du behandlet meg som møbler,” sa jeg til ham.

Så gikk jeg ut døren.

Utenfor traff den kjølige natteluften ansiktet mitt som rent vann.

En lang, midnattssvart Mercedes-transportbil med tonede vinduer og Apex-emblemet på dørpanelene sto parkert midt i grusvendingen.

Føreren, en pensjonert utholdenhetsmekaniker ved navn Hank, hadde skyvedøren allerede åpen.

Inne var kupeen varm, glødende med det ravfargede lyset fra tre monterte telemetriskjermer som viste kjøretøyets diagnostiske strømninger.

Jeg klatret inn i passasjersetet og lente meg tilbake mot skinnet.

Ribbeina mine verket fortsatt der gulvristen hadde tatt meg, men pusten min hadde roet seg.

Marcus klatret inn i setet overfor meg og smalt igjen den tunge døren med et solid, lufttett dunk.

Lyden fra herskapshusets fest—den dempede bassen, Chloes skingrende roping, lyden av bildører som smalt igjen da gjestene begynte å flykte i panikk nedover den lange innkjørselen—ble straks avbrutt.

“Går det bra med deg?” spurte Marcus, og rakte meg en flaske vann og et rent mikrofiberhåndkle fra utstyrsstativet.

“Ja,” sa jeg og tørket det grå støvet av pannen.

“Bare øm.”

“Vi får syndikatets lege til å se på håndleddene dine på anlegget,” sa Marcus og sjekket klokken.

“Hvis det er så mye som en forstuing, går ligaens innlevering fra etisk misbruk til sivil erstatningssak.”

“Logans far vil avvikle varelageret innen Thanksgiving for å ordne det.”

Hank satte varebilen i gir, og de tunge kommersielle dekkene knaste over den dyre blåsteinsgrusen på Keller-eiendommen.

Gjennom det tonede bakvinduet så jeg to fylkessheriff-patruljevogner svinge inn gjennom hovedporten, deres røde og blå strobelys malte steinsøylene i vekslende fargeglimt.

Barna løp allerede mot bilene sine som sto parkert langs plenen, og prøvde å komme seg ned innkjørselen før betjentene blokkerte utgangen.

På verandaen sto Logan alene under vognlyktene, med hodet bøyd og hendene dypt i lommene.

Varsity-jakken hang på ham som en altfor stor frakk som tilhørte noen andre.

Varebilen akselererte jevnt ut på fylkets asfalt, på vei østover mot de opplyste hangarene ved Apex tekniske senter.

Jeg brettet ut den ødelagte notatboken i fanget og glattet ut den revne kanten med håndflaten.

Skrapmerket var fortsatt der, men under det var tallene klare, rene og permanente.

Vi ankom Apex tekniske kompleks førti minutter senere.

Den private hangaren lå i utkanten av den regionale flystripen, omgitt av piggtråd og bevoktede sikkerhetskiosker.

To uniformerte vakter vinket transportbilen gjennom uten å stoppe.

Inne i hovedrommet sto tre høytrykksprototyper på pneumatiske heiser, deres nakne karbonfiberskall reflekterte LED-lysene over taket.

Et team på seks ingeniører i grå kjeledresser var samlet rundt telemetrikonsollen, headsettene deres koblet til databussen.

Da varebildøren åpnet seg, så syndikatets sjefingeniør, Dr. Aris Thorne, opp fra nettbrettet sitt.

“Der er han,” sa Aris og gikk bort til varebilen.

“Vi var tretti sekunder unna å omplanlegge kalibreringen av vindtunnelen.”

Så så Aris skjorten min, den revne mansjetten og støvet på underarmene mine.

Smilet hans forsvant.

“Marcus, hva skjedde med ham?”

“En lokal hendelse på Keller-eiendommen,” svarte Marcus og steg ut av varebilen.

“Vårt juridiske team er allerede i ferd med å gjennomføre dokumentasjonen.”

“Få Dr. Henderson fra sykestua.”