Bankingen kom igjen, tyngre denne gangen, og fikk jernvognlyktene på hver side av verandaen til å riste.

Logan slapp ikke anklene mine med en gang.

Han sto bare der med joggeskoene sine bredt plantet på kalksteinsgulvet, og holdt leggene mine som håndtak.

“Hvem i all verden inviterte noen andre?” mumlet Logan og kastet et blikk mot inngangen.

Ingen svarte ham.

De sytti eller åtti barna som var samlet i herskapshusets foajé, så på hverandre, telefonskjermene glødende fortsatt.

Trent hadde hendene dypt i hettegenserlommene nå, og så over skulderen.

“Kanskje det er pizzaen,” foreslo Mason fra foten av trappen.

“Ingen bestiller pizza ved midnatt i et kjøretøy som får vinduene til å riste, Mason,” hvisket en jente ved rekkverket.

Jeg trakk beina sakte tilbake, og slapp anklene ut av Logans slappe grep.

Han kjempet ikke mot meg for dem.

Han var for opptatt med å stirre på de frostede glassinnleggene som var satt inn i de tunge doble dørene.

Jeg har knærne under meg på den kalde steinen.

Håndflatene mine var grå av støv og svette fra der de hadde sklidd over gulvet.

Jeg krabbet to fot til venstre, rakte under mahognibordet og plukket opp brillene mine.

En av trådtemplene var bøyd førtifem grader utover.

Jeg bøyde den bakover med tommelen til metallet knirket, og hektet dem over ørene.

Verden kom tilbake i fokus: den våte isen smeltet inn i kragen på skjorten min, de revne løse papirene lå strødd utover gulvet, og Logan sto tre fot unna med kjeven satt sammen.

Den tunge messinglåsen på inngangsdøren vendte seg fra utsiden.

Eikeplaten svingte innover med en langsom, oljet glide.

En mann i slutten av førtiårene gikk inn i foajeen uten å tørke støvlene på matten.

Han hadde på seg en svart vindjakke med et sølvbrodert våpenskjold på venstre bryst—det stiliserte våpenskjoldet til North Coast Apex Racing Syndicate.

Bak ham gikk to menn i kullfargede dresser, med stive lærbindere under armene.

Rommet ble så stille at du kunne høre ismaskinen kjøre i våtbaren på andre siden av gangen.

“Hvor er Julian Vance?” spurte mannen i vindjakken.

Stemmen hans var ikke høy, men den skar gjennom bassen som runget gjennom takhøyttalerne.

Ingen beveget seg.

Logan tok et skritt frem, skjøt ut brystet og festet beltehempene på designerdongeriet sitt.

“Se, mister, dette er privat eiendom,” sa Logan og pekte med en finger mot oppkjørselen.

“Pappa eier dette huset.”

“Vi har en privat fest for den regionale semifinaletroppen.”

“Du må snu lastebilen din og komme deg av sirkelen.”

Mannen i vindjakken så ikke engang på Logans finger.

Han så ned på gulvet, der min revne aerodynamikknotatbok lå trampet på.

Så fant øynene hans meg, fortsatt sittende på bakbeina mot kalksteinsveggen, og tørket marmorgrus av knokene mine.

“Julian,” sa mannen, holdningen hans skiftet umiddelbart fra stiv til alarmert.

Han lukket avstanden mellom oss med tre lange skritt, og passerte Logan som om han var en gulvlampe.

“Hva skjedde med hendene dine?” spurte mannen, og knelte ned på ett kne rett foran meg.

“Jeg ble dratt med,” sa jeg enkelt.

“Hvem dro deg?”

Jeg så opp.

Logan stirret på mannens jakke, øyenbrynene trukket sammen.

Trent tok et halvt skritt bakover og støtte borti bordet i gangen.

“Julian,” gjentok mannen og la en hånd på skulderen min.

“Vi har stått på tomgang ved porten i tjue minutter og prøvd å komme oss gjennom telefonboksen.”

“Telemetribåsen på anlegget er online, og vindtunneløkten starter klokken fire om morgenen.”

“Du skulle vært ved motorbussen klokken elleve.”

“Nøklene mine var i jakken min,” sa jeg og pekte mot kleshaugen ved den store trappen.

“De tok telefonen min, Marcus.”

Marcus Vance—onkelen min, men viktigst av alt, driftsdirektøren for North Coast Apex—reiste seg sakte.

Han snudde seg mot rommet.

De to mennene i kullfargede dresser gikk forbi døråpningen og stilte seg på hver sin side av terskelen.

“Hvem av dere tok telefonen hans?” spurte Marcus.

Logan så seg rundt, tydelig ventende på at lagkameratene skulle støtte ham.

Trent stirret fast på kronelisten.

Mason så ut som han var i ferd med å kaste opp i fikuspotten.

“Ingen tok telefonen hans,” stammet Logan, selv om stemmen hans hadde falt en hel oktav.

“Han var bare… han oppførte seg merkelig.”

“Han krasjet seiersfesten min.”

“Han hører ikke hjemme her.”

“Seiersfesten din?” spurte Marcus, mens han trakk en laminert pasning på en snor fra innsiden av vindjakken sin.

Han viste det ikke som et merke; Han lot den bare henge mot glidelåsen.

Den hadde det gullfolie-holografiske seglet til National Endurance Motorsport Authority.

Logans øyne fulgte gullfolien.

Alle varsity-guttene i rommet visste hva det seglet betydde—Logans far hadde brukt førti tusen dollar på boosterauksjoner for å prøve å få et bedriftspass med akkurat det emblemet.

“Du er Logan Keller, ikke sant?” sa Marcus, mens han leste varsity-brevet på brystet sitt.

Logan svarte ikke.