Jeg mente det måtte konstrueres bevisst, beskyttet av kopier, vitner, registreringer, utenfor jurisdiksjoner og folk som var villige til å bli i rommet når mektige menn rakte etter telefoner.

“Jeg tror institusjoner blir det deres arkiver tillater dem å benekte,” sa jeg.

Polozov så bort først.

I november hadde etterforskningsmappen utvidet seg til tolv bind.

Saken gjaldt ikke lenger bare jernbaneangrepet eller Kedrovy-kooperativet. Det inkluderte omdirigering av statlig eiendom, forfalskning av dokumenter, maktmisbruk, tvang av vitner, innblanding i straffeforfølgelse og en organisert innsats for å tvinge en etterforsker ut av offentlig tjeneste.

Moskva sendte en senioraktor ved navn Sergej Antonovitsj Belov for å lede den formelle gruppen.

Belov var seksti år, smalskuldret og ikke imponert over titler. Han leste dokumentene sakte, markerte margene med en rød blyant.

Under vårt første møte roste han ikke motet mitt.

Han kalte meg ikke eksepsjonell.

Han spurte om hver kopi kunne spores til en original.

“Ja.”

“Kan hvert vitne plassere seg selv ved hendelsen de beskriver?”

“Ja.”

“Hvilken uttalelse er svakest?”

“Churkin’s. Han hørte en stemme, men kan ikke identifisere hvem som ringte.”

“Hvilken er sterkest?”

“Side 47. Den forbinder fabrikkvakter, ruten, datoen, jernbanemyndigheten og Gromovs signatur.»

“Hvorfor ble den bevart?”

“Regnskapet var innbundet, nummerert og forseglet. Å fjerne én side ville ha eksponert hele bindet.»

Belov nikket.

“Da begynner vi der.”

Det var første gang jeg trodde saken kunne overleve kontakt med et annet mektig kontor.

Belov spurte ikke om Gromov fortjente straff.

Han spurte om bevisene kunne tåle benektelse.

I fire måneder rekonstruerte vi ruten til ordenen.

Gromov godkjente reise for to sikkerhetsvakter fra fabrikken.

Fabrikken sendte instruksjonene til jernbanens sikkerhetsavdeling.

En transporttjenestemann godkjente et teknisk stopp under påskudd av å inspisere en mistenkt dokumentbud.

Shatrov ga meg toginformasjonen min.

Konduktøren fikk beskjed om ikke å blande seg inn.

Stasjonskontoret fikk beskjed om å registrere enhver klage og rapportere min ankomst.

Drozdov ble beordret til å utsette formell handling.

Polozov utarbeidet det administrative dokumentet som fremstilte meg som ustabil.

Den regionale domstolen reduserte Oleg Gromovs straff.

Hver deltaker kjente bare deler av operasjonen.

Den fragmenteringen hadde beskyttet dem.

Ingen enkeltperson, bortsett fra Gromov, trengte å se det komplette designet.

Men fragmenter kunne settes sammen.

Det var det etterforskerne gjorde.

I januar 1982 ble Gromov formelt fjernet fra embetet i påvente av rettsforfølgelse.

Kunngjøringen var kort. Den omhandlet alvorlige økonomiske og administrative uregelmessigheter. Fotografiet hans forsvant fra regjeringsbygningen i løpet av noen timer.

Arbeiderne skrudde av messingnavneskiltet fra døren hans.

Det lysere rektangelet under var synlig mot det mørkere treverket.

Svetlana, hans sekretær, beskrev senere hvordan han så menn bære esker fra kontoret hvor han en gang hadde bestemt hvilke telefoner som betydde noe.

“Han spurte stadig etter telefonkatalogen sin,” sa hun.

“Ga de det til ham?” spurte jeg.

“Nei.”

“Hva skjedde med den?”

“Den ble forseglet sammen med resten av dokumentene hans.”

Adresseboken inneholdt navn, private internnummer, uoppgitte hjemmenumre og håndskrevne symboler ved siden av tjenestemenn i Irkutsk, Moskva, Tayshet og Novosibirsk.

Noen oppføringer åpnet nye etterforskninger.

Andre førte ingen steder.

Makten hadde avhengt av antakelsen om at alle som var oppført ville fortsette å svare.

Da Gromov falt, nektet mange for å kjenne ham utover offisielle møter.

Rettsforhandlingene startet i mai.

Rettssalen var større enn den Oleg hadde fått sin opprinnelige dom i. Journalister fylte de bakerste benkene. Fabrikkansatte, jernbanepersonell, tidligere regjeringsansatte og familiene til de tiltalte ventet i korridorene.

Gromov kom inn iført en mørk dress uten sin stedfortreder.

Han hadde gått ned i vekt.

Håret hans hadde blitt nesten helt grått.

Da han så meg sitte sammen med påtalemyndigheten, stoppet øynene hans et halvt sekund.

Så så han mot dommerne.

Han latet aldri som om han ikke kjente meg igjen.

Rettsaken varte i elleve uker.

Forsvaret hevdet at Kedrovy-kooperativet tjente legitime sosiale mål. Den hevdet at fabrikkens sikkerhetsvakter reiste for en ikke-relatert inspeksjon. De hevdet at uttrykket «førtiende kilometer» ikke identifiserte meg, toget mitt eller en ulovlig operasjon.

Deretter la aktoratet frem Shatrovs håndskrevne notat:

8 — 37 — 27/02 — 19:40.

Vogn åtte.

Plass trettisju.

27. februar.

Avgang kl. 19:40.

Forsvaret kalte det tilfeldighet.

Jernbanedisponenten vitnet om at han hadde fått beskjed om å stoppe Tog Ti ved den førtiende kilometeren.

Forsvaret kalte hukommelsen hans upålitelig.

Konduktøren vitnet om at to uniformerte menn og en sivilkledd tjenestemann gikk inn i vognen min og ba henne forholde seg taus.

Forsvaret antydet at hun hadde forvekslet natten med en annen reise.

Semyonych kom inn i rettssalen iført den samme mørke quiltede jakken han hadde hatt på seg ved sporhytta, selv om noen hadde overtalt ham til å legge til en ren skjorte under.

Han gikk sakte bort til vitneboksen.

Dommeren spurte om navnet hans.

“Ryabov Pyotr Semyonovich.”

“Yrke?”

“Jernbaneinspektør. Pensjonerte meg i fjor.”

“Beskriv hva som skjedde morgenen 1. mars 1978.”

Semyonych så mot dommerne, ikke publikum.