De økonomiske opptegnelsene viste mer enn bare omdirigerte murstein og tømmer. Statlige kjøretøy hadde transportert private byggematerialer. Arbeidere oppført som reparerte administrative bygninger hadde brukt måneder på å bygge feriehus. Drivstoff, takplater, elektriske kabler, rørleggerinstallasjoner og importerte apparater var belastet til offentlige prosjekter.

Seks hus var ferdigstilt.

Tre tilhørte høytstående regionale tjenestemenn.

En tilhørte en fabrikkdirektør.

En var tildelt Gromovs nevø, Oleg.

Den største sto på den beste tomten ved elven og ble registrert gjennom en slektning av Gromovs kone.

Det huset inneholdt møbler kjøpt gjennom et statlig kulturfond, et kjøleskap oppført som utstyr for en landlig klinikk, og importerte inventar erklært som erstatninger for et kommunalt hotell.

Hver gjenstand hadde et nummer.

Hvert nummer førte til en faktura.

Hver faktura hadde en signatur.

Gromov hadde brukt karrieren sin på å omgi seg med folk som mente papirarbeid kunne manipuleres for alltid.

Men store systemer produserer for mye papir til at én person kan kontrollere det.

En falsk oppføring må stemme overens med en annen falsk opplysning. Den registreringen må matche en betaling. Betalingen må samsvare med en levering. Leveransen må samsvare med drivstofforbruk, kjøretøylogger, lønnslister og lagerrapporter.

En løgn krevde ti til.

Ti løgner krevde en struktur.

En struktur etterlot et kart.

I tolv dager fulgte teamet det kartet.

Oleg Gromovs tidligere straffesak ble gjenåpnet for gjennomgang. De opprinnelige bevisene hadde ikke helt forsvunnet. Rettsregistrene bevarte deler av tiltalen. Vitneutsagn overlevde i fabrikkens arbeidsdokumenter og personlige notatbøker. Flere ansatte som hadde vært redde i 1978, var ikke lenger villige til å beskytte ham.

Lagerkontoristen, Fjodor Iljitsj Sazonov, hadde gått av med pensjon.

Vi fant ham i en liten leilighet nær trikkedepotet. Håret hans hadde blitt nesten helt hvitt, men jeg kjente igjen hendene som var mørknet av tiår med maskinolje.

Han åpnet døren og stirret på meg.

“Nina Aleksejevna?”

“Ja.”

Han trådte til side uten et ord til.

Kona hans helte te på kjøkkenet mens han satt overfor meg, begge hendene hvilende på bordet.

“Jeg trodde du var borte,” sa han.

“Det var jeg.”

“De sa at du ble syk.”

“Jeg vet hva de sa.”

Kjeven hans strammet seg.

“Jeg skulle ha snakket igjen.”

“Du signerte den første erklæringen.”

“Og så holdt jeg kjeft da de endret alt.”

“Du hadde to år til du gikk av med pensjon.”

“Det var unnskyldningen deres for meg.”

Han så mot vinduet.

“Og min.”

Jeg ba ham ikke om å be om unnskyldning. Skam satt allerede ved siden av ham.

“Vil du gi en ny forklaring?”

“Ja.”

Denne gangen beskrev han ikke bare de manglende radiokomponentene, men også presset som fulgte etter rettssaken. En fabrikkansatt hadde beordret ham til å trekke tilbake sin konto. Da han nektet, begynte inspektører å besøke avdelingen hans for å lete etter brudd som kunne koste ham pensjonen.

Han signerte til slutt en revidert erklæring der han hevdet at han hadde misforstått vektrekordene.

“Jeg sa til meg selv at den første påstanden fortsatt eksisterte et sted,” sa han. “At noen ville sammenligne dem.”

“Noen gjorde det.”

Blikket hans løftet seg.

Et øyeblikk myknet lettelsen i ansiktet hans.

Ryktene spredte seg i Irkutsk om at etterforskningen kom fra Moskva. Folk som hadde unngått kontoret mitt tre år tidligere, begynte å be om å få snakke.

Noen kom av skyldfølelse.

Andre kom fordi Gromov ikke lenger kunne beskytte dem.

Noen få kom fordi de hadde ventet i årevis på en trygg mulighet.

En fører beskrev hvordan han fraktet fabrikkvakter til stasjonen før Tog Ti dro. En jernbanedisponent innrømmet å ha mottatt instruksjoner om et uplanlagt teknisk stopp. En ekspeditør husket at han skrev inn reisetillatelsen og rettet ruten etter at Gromov protesterte mot at ordet Alzamay sto i sin helhet.

“Det første utkastet sa Alzamay,” forklarte hun. “Han strøk det ut.”

“Hvorfor?”

“Han sa at nøyaktige stasjonsnavn ikke hørte hjemme i oppsummeringslinjen.”

“Virket det uvanlig?”

“På den tiden, ja.”

“Hvorfor rapporterte du det ikke?”

Hun så ned.

“Til hvem?”

Det var spørsmålet bak nesten hver stillhet i saken.

Til hvem kunne de ha rapportert den regionale nestlederen når aktor, politisjef, fabrikkdirektør og jernbanetjenestemenn allerede hadde svart ham?

Etterforskningen handlet ikke bare om å avdekke én mektig mann.

Det dokumenterte et system designet for å få ærlig rapportering til å virke irrasjonell.

Kaptein Andrei Drozdov, politisjefen som hadde ankommet Alzamay-stasjonen i en presset uniform klokken sju en lørdag morgen, ble intervjuet i oktober.

Først nektet han for å vite at jeg ville dukke opp.

Deretter viste etterforskerne ham den tidligere vakthavende offiserens signerte forklaring.

Drozdov kalte uttalelsen hevn fra en oppsagt ansatt.

De viste ham telefonlogger fra stasjonens sentralbord.

Han sa at han ikke kunne huske individuelle samtaler fra tre år tidligere.

De viste ham en personlig avtalebok funnet hjemme hos ham. Den 28. februar 1978, ved siden av klokken 06:30, hadde han skrevet ett ord:

Sokolova.