“Jeg vil inventere dokumentene som vises under inspeksjonen.”

“Du skal ikke røre noe,” sa Gromov.

“Kopiene tilhører inspeksjonsteamet.”

Kravtsov nummererte hver side i notatboken sin. Han hastet ikke. Lyden av pennen hans ble den eneste lyden i rommet.

Gromov så på ham.

Jeg så på Gromov.

Mannen som en gang hadde redusert meg til fire tall—vogn, køye, dato, avgangstid—ble nå redusert til datoer, signaturer, sidetall og vitneforklaringer.

Samme språk.

I motsatt retning.

Da Kravtsov var ferdig, lukket han notatboken.

“Vi drar,” sa han til meg.

Gromov ble sittende.

Da jeg nådde døren, ropte han navnet mitt.

“Sokolova.”

Jeg snudde meg.

Uttrykket hans bar noe som kunne vært anklage eller vantro.

“Du signerte papirene.”

Jeg visste nøyaktig hvilke papirer han mente.

Oppsigelsen.

Ansvarsfraskrivelsen som sier at jeg ikke hadde noen klage mot påtalemyndigheten.

Avtalen aksepterte tre måneders lønn og en offentlig leilighet i bytte mot stillhet.

“Det gjorde jeg.”

“Du aksepterte forliket.”

“Jeg signerte det Shatrov la foran meg.”

“Du tok leiligheten.”

“Nei.”

Pannen hans trakk seg sammen.

“Boligordren lå uåpnet på kjøkkenbordet.”

Den detaljen forstyrret ham mer enn jeg hadde forventet.

Leiligheten hadde vært historien de fortalte seg selv. Det lot dem tro at jeg var kjøpt i stedet for å bli jaget bort. Det forvandlet tvang til en avtale og ydmykelse til en transaksjon.

Ved å nekte leiligheten hadde jeg nektet dem den versjonen.

“Hvorfor skrive under i det hele tatt?” spurte han.

“Fordi du så på om jeg ville gjøre motstand.”

“Og det gjorde du ikke.”

“Jeg overlevde.”

Kravtsov åpnet døren.

Jeg så på mannen bak skrivebordet en siste gang.

“Det faktum at noen ser ut til å overgi seg, betyr ikke at etterforskningen er avsluttet.”

Så gikk jeg ut.

Korridoren virket lysere enn den hadde vært ti dager tidligere. Sollyset nådde inn gjennom vinduene i den andre enden og fanget støv over det polerte gulvet.

Ansatte sto inne i halvåpne døråpninger. Ingen sa noe. Stillheten fulgte oss forbi resepsjonsdisken og vaktstasjonen.

Utenfor beveget septemberluften seg gjennom poppeltrærne.

Jeg stoppet på det øverste granitttrinnet og tok et dypt pust.

I tre år hadde jeg pustet grunt uten å merke det. Selv i søvne hadde en del av meg blitt værende på jernbanelinjen og lyttet etter menn i vestibylen.

Nå nådde luften bunnen av lungene mine.

Kravtsov sluttet seg til meg.

“Du sa ikke at han ville kjenne deg igjen.”

“Jeg var ikke sikker på at han ville.”

“Det gjorde han.”

“Etter hvert.”

Kravtsov studerte meg.

“Er du ok?”

Spørsmålet var enkelt. Jeg hadde hørt varianter av det fra veiledere, leger og tjenestemenn som ønsket et enkelt svar.

Denne gangen vurderte jeg det.

“Nei,” sa jeg. “Men det skal jeg.”

Han nikket.

Det var derfor jeg stolte på ham.

Han sa ikke at alt var over. Han ba meg ikke glemme. Han tilbød ikke te i stedet for å stille spørsmål.

Han sto ved siden av meg til jeg var klar til å gå ned trappen.

Ved middagstid hadde den regionale regjeringsbygningen begynt å endre seg.

Det første tegnet var telefonene.

Samtaler fra Gromovs kontor ble ikke besvart eller ble overført til stedfortredere som hevdet å være i møter. Formannens sekretær sendte beskjed om at formannen hadde dratt til en uplanlagt avtale. Partikontoret ba om at all fremtidig kommunikasjon om revisjonen skulle sendes skriftlig.

Menn som hadde gått inn på Gromovs kontor uten å banke på, begynte å sende assistenter.

Menn som en gang hilste på ham over korridorene, senket blikket.

Systemet hadde ikke utviklet noen samvittighet.

Den hadde gjenkjent fare.

Klokken to på ettermiddagen kom instruksjoner fra Moskva.

Kedrovy-revisjonen ble omgjort til en formell etterforskningsgjennomgang. Fabrikkens korrespondansebøker, kooperative regnskaper, byggeregistre og interne myndighetsgodkjenninger skulle sikres umiddelbart.

Kravtsov mottok telegrammet ved den regionale påtalemyndigheten.

Innen tre var et team på seks etterforskere og finansielle revisorer blitt tildelt. To kom fra Novosibirsk, to fra Moskva, og to fra naboregioner uten direkte tilknytning til Gromovs nettverk.

Lokale myndigheter ble bevisst utelukket fra de første ransakingene.

Klokken fire kom vi tilbake til radiofabrikken.

Valentina Ivanovna, sjefsregnskapsføreren, sto ved arkivdøren med brillene hengende i en kjede. Hun hadde forberedt kopiene jeg ba om, stemplet dem ordentlig, og satt originalboken tilbake i hyllen.

Da hun så etterforskningsteamet, ble hun blek.

“Gjorde jeg noe galt?”

“Nei,” sa jeg. “Du fulgte reglene.”

Hun så mot det forseglede rommet.

“Hva trenger du?”

“Hver korrespondansebok fra 1976 til 1981. Alle reisetillatelser utstedt til fabrikkens sikkerhetspersonell. Hver betaling knyttet til Kedrovy-kooperativet.”

“Det vil være mye materiale.”

“Vi har tid.”

Arkivet ble forseglet den kvelden.

En stripe med offisielt papir krysset døren. Fire signaturer dekket kanten, og rød voks festet strengen. To vakter utenfor distriktet ble værende i korridoren over natten.

Gromov nådde ikke lenger side 47.

Han kunne ikke beordre fjerningen uten først å fjerne et helt team.

Neste morgen gikk etterforskerne inn på Kedrovy samarbeidskontor.