Til slutt hadde jeg tvunget meg selv til å akseptere at morsrollen kanskje ikke var en del av livet mitt.

Nå antydet journalene at et embryo skapt under behandlingen min hadde blitt tatt ut av lagring og overført til samme program som ble brukt av min manns andre partner.

Jeg reiste meg.

“Jeg trenger luft.”

Utenfor var Minneapolis lyst med ettermiddagssol.

Folk krysset gaten med kaffe.

Biler kjørte gjennom krysset.

Noen lo på fortauet.

Hele byen fortsatte som om livet mitt ikke nettopp hadde sprukket opp.

På andre siden av gaten dyttet en mor en barnevogn.

Jeg husket Matty på sykehuset.

Hånden hans rakte mot Alistair.

Den lille stemmen hans som sa pappa.

Jeg grep rekkverket utenfor Rebeccas bygning.

Hva om barnet jeg hadde sørget over i fire år hadde vært i live hele tiden?

Paige gikk med på å møtes igjen.

Denne gangen brukte vi et stille møterom på Rebeccas kontor.

Jeg la dokumentene foran henne.

Hun leste dem sakte.

Forvirring kom først.

Så frykt.

Til slutt så hun på meg.

“Mener du at Matty kom fra embryoet ditt?”

“Vi vet det ikke ennå.”

Hun dyttet mappen bort.

“Alistair fortalte meg at embryoet kom fra et anonymt donasjonsprogram.”

“Det var det han sa til deg.”

Hun ristet på hodet gjentatte ganger.

“Nei. Han ville ikke…”

Stemmen hennes brast.

“Han ville ikke gjort det.”

Jeg så på henne.

“Paige, jeg trodde han ikke ville få en annen familie. Jeg trodde han ikke ville prøve å ta pengene mine. Jeg trodde han ikke ville lyve for meg om å ha mistet embryoene våre.”

Tårer fylte øynene hennes.

“Han sa at jeg ikke kunne få barn alene, men han kunne gi meg en familie.”

Smerten strammet brystet mitt.

“Han sa nesten det samme til meg.”

Vi satt i stillhet.

Så rettet Paige seg opp.

“Matty er sønnen min.”

“Jeg vet det.”

“Jeg bar ham. Jeg fødte ham. Jeg har tatt vare på ham hver dag.”

“Jeg vet det.”

Tårene rant nedover ansiktet hennes.

“Du har vel ikke tenkt å ta ham fra meg, gjør du?”

Jeg ristet på hodet.

“Paige, jeg er ikke her for å straffe deg eller Matty. Jeg vil vite hva som skjedde.”

Hun dekket ansiktet.

Til slutt, med Rebecca og hennes egen advokat involvert, gikk Paige med på å samarbeide med etterforskningen og diskutere passende genetisk testing.

Jeg lovet ikke at alt skulle gå bra.

Jeg klarte det ikke.

Jeg lovet bare at jeg ikke skulle straffe en liten gutt for det de voksne rundt ham hadde gjort.

I løpet av den påfølgende uken akselererte den økonomiske etterforskningen.

Etterforskerne fikk tak i flere forretningsdokumenter, inkludert korrespondanse mellom Alistair og George.

Materialet antydet at eiendeler og forpliktelser var blitt flyttet på måter som skjulte Alistairs selskaps reelle økonomiske situasjon.

Martha dukket opp i dokumenter knyttet til flere omstridte avtaler.

Det uautoriserte forsøket på å få tilgang til investeringskontoen min ble en del av etterforskningen.

Samtidig startet fertilitetsklinikken en intern gjennomgang under juridisk tilsyn.

Den tidligere medisinske direktøren ble intervjuet.

Det samme gjaldt ansatte som hadde jobbet der under behandlingen vår.

Deretter fant etterforskerne bevis på at noen hadde sendt inn en godkjenning om å slippe ut ett av embryoene våre i klinikkens donasjonsprogram.

Skjemaet bar navnet mitt.

Og en forfalsket versjon av signaturen min.

Ytterligere dokumenter viste at Alistair personlig hadde koordinert deler av overføringen.

Klinikken hadde ikke klart å verifisere mitt samtykke tilstrekkelig.

Jeg følte meg fysisk kvalm da Rebecca forklarte det.

Noe Alistair og jeg hadde laget sammen, hadde blitt tatt fra lageret og omdirigert uten min viten.

Men ett spørsmål hjemsøkte meg fortsatt.

Hvorfor?

Hvorfor fortelle meg at embryoene våre var borte?

Hvorfor arrangere at en annen kvinne bærer en?

Svaret kom fra en gammel forretningsmelding som ble funnet under etterforskningen.

Alistair hadde skrevet til Martha.

“Paige vil ha en baby. Jacqueline fortsetter å spørre om å prøve igjen. Dette løser begge problemene, og jeg slipper å bruke en krone til på to separate behandlinger.”

Jeg leste den tre ganger.

Så la jeg fra meg telefonen.

I årevis hadde jeg trodd at Alistair hadde sørget ved siden av meg.

I virkeligheten hadde han styrt to kvinner, to hjem og to versjoner av fremtiden.

Han hadde ikke sett på oss som mennesker hvis samtykke betydde noe.

Vi var problemer å ordne.

Den genetiske testingen ble utført gjennom et akkreditert laboratorium med Paiges samtykke og juridisk veiledning.

Resultatene tok flere dager.

De dagene var uutholdelige.

Jeg dro på jobb.

Jeg gjennomgikk kontrakter.

Jeg svarte på e-poster.

Jeg satt gjennom møter og lot som jeg lyttet når folk diskuterte timeplaner og frister.

Om natten lå jeg våken og forestilte meg begge mulige resultatene.

Kanskje Matty ikke var genetisk beslektet med meg.

Journalene kan fortsatt representere en forferdelig uautorisert overføring uten å bevise at han kom fra mitt embryo.