Men avhendingsfilen inneholdt et samtykkeskjema som autoriserte destruksjon av de gjenværende embryoene.
Den bar min signatur.
Bortsett fra at jeg aldri hadde signert den.
Jeg kjente håndskriften min.
Signaturen lignet min, men enkelte bokstaver var feil.
Så la jeg merke til datoen.
Jeg hadde vært i Chicago den dagen for å delta på en juridisk konferanse.
Jeg hadde fortsatt hotelljournalen og konferansebekreftelsen.
Jeg ringte Rebecca.
“Noen har signert et medisinsk samtykkeskjema i mitt navn.”
Stemmen hennes ble skarpere.
“Hva slags samtykke?”
“Tillatelse til å ødelegge embryoene våre.”
“Signerte du den?”
“Nei.”
“Da må du ikke konfrontere Alistair eller klinikken om avviket ennå. Send meg alt.”
Jeg videresendte journalene.
Den kvelden ringte Rebecca tilbake.
“Klinikken har gått med på å bevare de relevante filene mens vi fastslår hva som skjedde.”
“Kan de si om embryoene faktisk ble ødelagt?”
“Ikke ennå. Det er inkonsekvenser i arkivpapirene.”
Pulsen min økte.
“Hva slags?”
“En lagringspost stemmer ikke med disposisjonsrapporten.”
Jeg lukket øynene.
“Rebecca…”
“Jeg vet hva du tenker. Men vi trenger bevis før vi trekker konklusjoner.»
Etter samtalen satte jeg meg ved stuevinduet.
For første gang siden Alistairs ulykke var ikke Paige personen som fylte tankene mine.
Den lille gutten var det.
Brunt hår.
Blå øyne.
En liten hånd som rakte mot mannen min.
Pappa.
Tre dager senere kom Paige Bennett til kontoret mitt.
Jeg var på vei tilbake fra lunsj da jeg så henne stå nær inngangen i jeans og en lyseblå genser.
Uten sykehuslys og tårer så hun enda yngre ut.
Hun kjente meg igjen med en gang.
“Jacqueline?”
Jeg stoppet.
“Paige.”
Hun så seg nervøst rundt.
“Kan vi snakke?”
Jeg vurderte å gå forbi henne.
Så la jeg merke til at hendene hennes skalv.
“Kom opp.”
Hun satt overfor meg på kontoret mitt.
Ingen av oss sa noe på flere sekunder.
Til slutt senket hun blikket.
“Jeg vet hvem du er.”
“Det er interessant. Jeg visste ikke hvem du var før forrige uke.”
Hun rykket til.
“Jeg beklager.”
Jeg foldet hendene.
“Hva vil du?”
Hun trakk pusten.
“Alistair fortalte meg at dere var separert.”
Jeg sa ingenting.
“Han sa at ekteskapet ditt var over. Han sa at du forble juridisk gift fordi du håndterte forretningssaker for ham, og at skilsmisse ville komplisere selskapet.”
“Gjorde han det?”
“Han sa at du visste om meg.”
Jeg holdt på å le.
Ikke fordi noe var morsomt.
Fordi mengden løgner begynte å bli utmattende.
“Paige, jeg sov ved siden av ham natten før ulykken.”
Fargen forsvant fra ansiktet hennes.
“Nei.”
“Han kysset meg farvel neste morgen.”
Hun dekket til munnen.
“Det visste jeg ikke.”
Jeg fulgte nøye med på henne.
“Hvor lenge har dere vært sammen?”
“Nesten fem år.”
Fem år.
Han hadde begynt å gå til henne mens vi fortsatt gjennomgikk fertilitetsbehandling.
“Støtter han deg?”
“Ja.”
“Betaler han for leiligheten?”
Hun nikket.
“Og Matty?”
Uttrykket hennes endret seg umiddelbart.
“Vær så snill, ikke involver sønnen min.”
Jeg lente meg mot henne.
“Hvordan ble Matty født?”
Hun blunket.
“Hva?”
“Har du gjennomgått fertilitetsbehandling?”
Alt i ansiktet hennes ble stille.
“Hvordan vet du det?”
“Vær så snill, svar meg.”
Etter et øyeblikk nikket hun.
“Jeg kunne ikke bli gravid naturlig. Alistair ordnet behandling på en klinikk i Minneapolis.”
“Hvilken klinikk?”
Hun ga det et navn.
Klinikken min.
Det samme stedet hvor Alistair og jeg hadde lagret embryoene våre.
I flere sekunder kunne jeg bare høre pulsen i ørene mine.
Paige lente seg frem.
“Jacqueline, hva er galt?”
Jeg tvang meg selv til å puste.
“Brukte du dine egne egg?”
Hun så forvirret ut.
“Nei. Jeg hadde en medisinsk tilstand som gjorde det umulig. Vi brukte et donert embryo.”
Rommet virket å vippe.
“Anonym?”
“Ja. Alistair sa han kjente noen som kunne hjelpe med å ordne det.”
Jeg stirret på henne.
“Visste du hvem donoren var?”
“Nei.”
Hun lette i ansiktet mitt.
“Hvorfor spør du meg om dette?”
Jeg kunne ikke svare.
Ikke ennå.
Muligheten var for stor til å si høyt uten bevis.
Etter at Paige dro, ringte jeg Rebecca.
Vi møttes den kvelden.
Da jeg var ferdig med å fortelle henne hva Paige hadde sagt, forble Rebecca stille lenge.
Så sa hun: «Vi trenger klinikkens overføringsjournaler.»
“Jeg vet det.”
“Og hvis du tror det kan være en genetisk sammenheng, må vi håndtere det forsiktig. Paige er moren til Matty. Du kan ikke gjøre antakelser om hans opphav eller involvere ham i testing uten riktig samtykke.”
“Jeg forstår.”
Rebeccas uttrykk myknet.
“Jacqueline, husk noe. Matty er et barn, ikke bevis. Uansett hva voksne gjorde, fortjener han beskyttelse.”
Ordene hennes trakk meg tilbake.
Frem til da hadde jeg tenkt som en advokat.
En forfalsket signatur.
En inkonsekvent lagringspost.
En mulig uautorisert overføring.
Men Matty var ikke en saksmappe.
Han var en liten gutt med en mor som elsket ham.
