Han hadde ingen anelse om hvilke hemmeligheter de voksne rundt ham bar på.

Jeg gned meg i øynene.

“Jeg vil ikke skade ham.”

“Da går vi forsiktig frem.”

Mens de medisinske spørsmålene utviklet seg, fortsatte Rebeccas rettsmedisinske regnskapsfører å undersøke Alistairs forretningsavtaler.

Funnene var foruroligende.

Flere transaksjoner så ut til å være strukturert for å flytte selskapets eiendeler gjennom Northbridge Holdings, samtidig som den opprinnelige virksomheten ble ansvarlig for store forpliktelser.

Garantiene Alistair ønsket at jeg skulle signere, kunne personlig ha utsatt meg for betydelig ansvar.

Enda mer alarmerende var det at dokumenter med det som så ut til å være min signatur ble sendt til en långiver uten min viten.

Rebecca henviste den mistenkte forfalskningen og tilhørende økonomiske uregelmessigheter til de rette myndighetene.

Fire dager senere ble Alistair utskrevet fra sykehuset.

Han ringte fra foreldrenes hus.

“Jacqueline, hvorfor har du ikke ringt meg tilbake?”

“Jeg har vært opptatt.”

“Med hva?”

“Jobb.”

Han sukket utålmodig.

“Fikk du garantiene?”

“Nei.”

Stillhet.

“Hva mener du, nei?”

“Jeg har ikke signert dem.”

“Jacqueline, vi har diskutert dette.”

“Jeg vet det.”

“Hva er da problemet?”

Jeg kikket gjennom kontorvinduet mitt.

“Alistair, hvem er Paige Bennett?”

Stillheten var så fullstendig at jeg sjekket om samtalen hadde brutt.

Til slutt sa han: «Hva?»

“Paige Bennett. Kvinnen på sykehuset.”

“Hun er en familievenn.”

“Kjøper familien din vanligvis dyre leiligheter for familievenner?”

“Jacqueline—”

“Og pleier George å etablere selskaper knyttet til dem?”

Pusten hans endret seg.

“Du har etterforsket meg?”

“Bør jeg ha en grunn til det?”

Stemmen hans senket seg.

“Du må stoppe dette.”

“Stoppe hva?”

“Hva enn du tror du driver med.”

For første gang på syv år hørte jeg noe under Alistairs sjarm.

Frykt.

Ikke irritasjon.

Ikke irritasjon.

Frykt.

“Ta med garantiene til foreldrene mine i kveld,” sa han. “Vi snakkes.”

Rebecca satt overfor meg.

Hun ristet på hodet.

“Det er ikke nødvendig,” sa jeg.

Så avsluttet jeg samtalen.

Neste morgen kontaktet banken min meg angående et forsøk på overføring fra min personlige investeringskonto.

Forespørselen var gjort med elektroniske legitimasjoner knyttet til Alistair.

Banken hadde flagget det fordi destinasjonen var ukjent og krevde ekstra godkjenning.

Jeg sikret kontoene mine umiddelbart og sendte informasjonen til Rebecca.

Hun sammenlignet forsøket på overføring med journalene som allerede var under gjennomgang.

Destinasjonen var knyttet til Northbridge Holdings.

Det samme selskapet er knyttet til Paige.

Og til mine svigerforeldre.

Den ettermiddagen fikk Rebecca vite at myndighetene gjennomgikk den mistenkte økonomiske svindelen.

Jeg trodde jeg kanskje ville føle meg lettet.

I stedet følte jeg meg utmattet.

Ekteskapet mitt var i ferd med å kollapse.

Mannen min hadde forsøkt å utsette meg for store økonomiske tap.

Og et sted i Minneapolis bodde en tre år gammel gutt i en leilighet kjøpt gjennom avtaler med de samme menneskene som hadde forrådt meg.

Den kvelden ringte Gavin.

“Jeg fant noe om klinikken.”

Hjertet mitt hoppet.

“Hva?”

“George Finch satt i innsamlingsstyret i flere år.”

Jeg lukket øynene.

“Selvfølgelig gjorde han det.”

“Og Martha hjalp til med å organisere donasjoner til fertilitetshjelpsprogrammet.”

Jeg så mot bryllupsbildet som fortsatt lå med ansiktet ned.

De kjente klinikken.

De visste om behandlingen vår.

De visste hvor knust jeg hadde vært da Alistair fortalte meg at embryoene var borte.

“De visste det alle,” hvisket jeg.

Gavin var ikke ferdig.

“Rebecca ba meg sjekke klinikkens tidligere medisinske direktør.”

“Hvorfor?”

“Han dro ikke lenge etter at Matty ble født. Han står for øyeblikket overfor en profesjonell disiplinærsak som involverer uregelmessigheter i pasientsamtykke og journalføring.»

Jeg strammet grepet om telefonen.

“Gjelder det mine papirer?”

“Jeg vet ikke ennå.”

Etter samtalen satt jeg stille lenge.

Så gråt jeg.

Ikke fordi jeg visste hva som hadde skjedd.

For jeg begynte å forstå hvor mye av livet mitt som kunne ha blitt tatt fra meg uten at jeg visste det.

To dager senere ba Rebecca meg komme til kontoret hennes.

En uavhengig spesialist på medisinske journaler hadde gjennomført en foreløpig gjennomgang av materialer bevart av klinikken.

Rebecca la en mappe på bordet mellom oss.

“Jacqueline, gjør deg klar.”

Hjertet mitt hamret.

“Bare si det.”

“Registrene indikerer at begge embryoene ikke ble ødelagt.”

Jeg stirret på henne.

“Ett embryo ble overført fra lagring.”

“Når?”

Hun fortalte meg datoen.

Fire år tidligere.

Flere måneder før Paige ble gravid.

Jeg presset begge hendene mot bordkanten.

“Overført hvor?”

Rebecca nølte.

“Til samme behandlingsprogram som Paige brukte.”

Pusten min satte seg fast.

“Nei.”

“Arkivene beviser ikke hva som skjedde etter overføringen. Vi trenger mer bevis.”

Jeg ristet på hodet.

“Nei. Dette kan ikke skje.”

Rebecca rakte mot meg.

“Jacqueline.”

Jeg klarte ikke å se på henne.

I årevis hadde jeg sørget over et barn jeg trodde jeg aldri ville få.

Jeg hadde forestilt meg bursdager som aldri ville skje.

Første steg.

Godnatthistorier.

En liten hånd i min.